Lånekassa, jeg elsker deg!

Rett før helga dumpet et halvoffisielt brev ned i den digitale postkassa mi. Det var fra Statens lånekasse for utdanning. Overskriften var noe av det fineste og vemodigste jeg har lest på lang tid:

«Studielånet ditt er innfridd», stod det.

Et av de lengste forholdene i livet mitt var ugjenkallelig over, selv om det hadde ligget i kortene en stund.

I uinspirerte øyeblikk på sene kvelder hender det at jeg dumper innom TV-dokumentarer på noen av de mest bortgjemte kanalene vi har, gjerne dokumentarer av den typen som skal berette om vår sivilisasjons historie.

Her serveres det bilder av pyramidebygging i Egypt eller avgjørende seire på slagmarken. Verdens framgang blir ofte framstilt slik, som en serie avgjørende enkeltøyeblikk, preget av én mannlig herskers innfall, eller en hærførers evne til å beherske situasjonen. Slik går verden framover, slik ble vår sivilisasjon skapt.

Veldig lite i disse programmene handler om framsynt offentlig forvaltning.

Ser vi på Norge og den merkverdige historien vi har hatt her i landet det siste hundreåret, er det ikke bare under havbunnen man skal lete, dersom man ønsker å finne nøkkelen til den norske velstanden.

Svaret ligger heller ikke alene i vår vilje å bygge et arbeidsmarked med muligheter for alle, uavhengig av kjønn.

Mye av svaret, tipper jeg, ligger i Statens lånekasse for utdanning, en institusjon så selvsagt og kjedelig at man må konsentrere seg for å ikke overse den som en avgjørende historisk faktor i Norge på 1900-tallet.

Alle familier holder seg med sine egne anekdoter, og her er vår:

Morfar ble født i fattige kår i Telemark i 1908 og opplevde at faren måtte pantsette gården for at han skulle få ta seg videregående utdanning. Et på mange måter unaturlig valg for en økonomisk presset familie i Morgedal i de harde 1920-åra, og heller ikke en mulighet som ble gitt noen av de yngre søsknene hans.

Men slik ble det, og morfar endte ikke opp som småbruker, men i et professorat – et sprang som var utenkelig for generasjonen før ham, og som fortsatt var umulig for mange av hans egne jevnaldringer, men som i dag likevel ikke gjør særlig inntrykk på noen.

For slik har vi nemlig blitt vant til at vi har det her i landet. Den sosiale mobiliteten er skyhøy for folk som har evner og vil noe. En av de viktigste grunnene til at det er slik, heter Statens lånekasse for utdanning, og ble etablert i 1947 som et virkemiddel for å gjøre høyere utdanning tilgjengelig for alle samfunnslag.

Risikoen var det nå staten som tok, slik at ingen foreldre skulle trenge å pantsette gården for å gi ungene et bedre liv.

Mitt eget kundeforhold til Lånekassa startet i 1996, da mine foreldre kjørte meg og flyttelasset mitt inn på tunet til Ringerike folkehøgskole.

Etterpå gikk turen til Bergen og fadderuka der, og et par år senere lempet jeg pappeskene mine ut av bilen til far min foran Heltne studentheim i Volda.

Lånekassa gjorde det ikke bare mulig for meg å rote meg fram til riktig utdanning, men ga meg også muligheten til å treffe Kristine, Oddvin, Torstein, Tom, Ingvild, Renate, Tarjei, Kjetil, Per, Hanne, Øystein, Thomas og en haug andre folk – mange av dem fra norske småbyer, som meg – og gjerne med lærerforeldre og det gamle bondesamfunnet kun et generasjonsledd bak der igjen.

Sammen møtte vi opp bakfulle til forelesninger, diskuterte Irak-krigen, satte opp teaterstykker, dro på Motorpsycho-konserter, leste til eksamen, klinte under gatelyktene, gikk på filmklubb-visninger og gjorde ellers vårt beste for å ikke ramle ned fra tak på nachspiel.

Nå sitter de fleste av oss i hver vår enebolig og har bedre oversikt over par- og oddetallsuker, styringsrenta og oppdateringer i skoleappen Showbie enn vi har over det siste nye på musikkfronten.

Men minnene kan ingen ta fra oss. Ikke studiepoengene heller.

Uten Statens lånekasse for utdanning hadde forsvinnende lite av dette skjedd. Uten Statens lånekasse for utdanning hadde jeg mye tidligere, og mye tydeligere, følt kniven på strupen – slik tilfellet nok er for flertallet av unge voksne i land vi kan sammenligne oss med.

Der styres tilgangen til de mest lukrative delene av arbeidsmarkedet fortsatt av foreldrenes posisjon, og inngangsbilletten er i mange tilfeller studier som er så kostbare at det i virkeligheten dreier seg om rikmannsklubber.

Elitene opprettholder seg selv, godt hjulpet av akademiske institusjoner der stigene er trukket ettertrykkelig opp for alle andre. Å ville ha det slik, er politikk. Å ville ha det på en annen måte, er sivilisasjon.

Det tenker jeg på, idet musikken fra årets fadderuke vekker meg. Å bo i en småby med 3500 fastboende studenter merkes, særlig på denne tiden av året. Jeg unner dem alt godt, og sender en varm tanke tilbake til det sene 1990-tallet og alt det vi ikke visste vi skulle ut i.

Konklusjonen? «Vi håper du har hatt nytte og glede av utdanninga di!» står det nederst i brevet, før signaturen kommer: