Laks og faenskap i Trøndelag

1 month ago 28

Først litt hemningsløs Trøndelags-reklame, for: Alle må dra ut dit, til kysten, til øyene, til fiskeværene, til storhavet.

Å kjøre vestover fra Trondheim, via Orkanger, og ut via to imponerende undervannstunneler først til Hitra, så til Frøya, og kanskje også med ferge eller hurtigbåt ut til knausene på Mausundvær og Sula – det tar pusten fra en stakkar.

Det er en helt storslått ekskursjon.

Og altfor lite kjent, dessverre. Vi snakker jo ofte om Lofoten (med rette!) og om Vestlandsfjordene (også med rette!), men Trøndelagskysten byr på minst like forbløffende naturopplevelser.

Dette særegne og smellvakre landskapet – knudrete, nakent, mystisk, farefullt – fanges på mesterlig vis i den norske dramedien «Milliardærøya», som nå ligger på Netflix, og som får smått panegyriske omtaler i det store utlandet.

Som trønder, riktignok utflyttet, blir jeg mo i knærne av panoreringene over disse unike områdene omtrent rett øst for Island.

For selv om historien er snedig skrudd sammen, og karakterene er noen fornøyelige karikaturer – så er det utvilsomt Trøndelag og trønderne som er den egentlige hovedpersonen.

«Milliardærøya» er skrevet av ekte- og radarparet Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin, sistnevnte fra Bergen, utrolig nok.

Da Bjørnstad foreslo å legge handlingen til Trøndelag, fikk Skodvin mental leamus: «Skal jeg bruke noen år av mitt liv til å lage TV om trøndere. Et mareritt!»

Ikke vet jeg om tjuagutten Skodvin fikk sitt livs oppvåkning av å rette fokuset mot Norges absolutte midtpunkt, men «Milliardærøya» er duoens klart beste fremstøt til nå, etter mitt syn langt mer vellykket enn både «Lilyhammer» og «Beforeigners».

Trøndelag passer dem, og de passer Trøndelag.

Og sammen med «konseptuerende regissør» og trønder Marit Moum Aune lesser de på med nesten parodiske trønderreferanser.

For her dukker de opp, både direkte og indirekte: Nils Arne Eggen, Snåsamannen, Vømmøl Spellmannslag, rånere, snydens fulle festdeltagere på lokkalet og ja, hainn Bjarne Brøndbo.

I rollene finner vi stort sett trøndere (og nesten-trøndere som Svein Roger Karlsen), med en ypperlig Trine Wiggen i spissen for ensemblet. Hun er helt heidundrende som hyperambisiøs og hardkokt laksemilliardær med lumske oppkjøpsplaner, for det er selvsagt det dette dreier seg om: Oppdrettslaks.

«Milliardærøya» er som en «fishy» norsk (trøndersk!) versjon av den prisbelønte serien «Succession», som nokså lite fordekt handler om den australske mediemogulen Rupert Murdoch og hans maktsiklende arvinger.

Og selv om øya i serien har fått det fiktive navnet Brima, befinner vi oss på Frøya – selve havbruksøya – og den sentrale familien Lange kunne like godt ha hett Witzøe.

For det er en fortelling som iallfall er inspirert av Witzøe-familien og deres eventyrlige fremganger med oppdrettsselskapet SalMar. Aller tydeligst er parallellen til den steinrike arveprinsen i imperiet, Gustav Magnar Witzøe, som i serien har fått navnet Jens Johan Lange, og som slites mellom kunsten og laksen, eller katedralen og børsen. Har han talent, eller er det bare pengene det handler om? Er han kul eller bare fortapt?

Og hva med den bløtaktige faren hans, som elsker å lage fransk fiskesuppe og røyke tjall mens kona driver business og støter fra seg obsternasige døtre? Kåre Conradi er nydelig i denne rollen, og han er ikke trønder engang.

Ikke for å overprøve VGs TV-anmelder, som var bare sånn passe imponert av løyene, men det er en sann lise å høre et virvar av trivelig-trønderske dialektvarianter i en serie som dreier seg om nådeløse maktkamper, kynisk superkapitalisme og masse gøyal djevelskap.

Det sies om trønderne at de er spontane bare de får tenkt seg om, men her er det motsatt. Spontaniteten utkonker ettertenksomheten, og det er ikke måte på hvor langt de er villige til å gå for å oppfylle ambisjonene sine.

Blodet er ikke spesielt mye tykkere enn saltvannet på Frøya/Brima iallfall. Her står alle mot alle.

Serien er ikke genial på noe vis, og vi har sett slike historier mange ganger før.

Men som en slags moderne Hollywood-variant av Spelet på Stiklestad er den likevel noe helt for seg selv. Aldri før har Trøndelag blitt fremstilt så forlokkende og frastøtende som her, og bare det får det til å rykke heftig i barten.

Hver episode innledes med «Eg hadde ein gong ein båt» fra 1967, sunget av Ivar og Kari Medaas.

For sånn er historien om lakseeventyret ytterst på den forblåste trønderkysten: Én fiskebåt er blitt til høyst omstridt milliardindustri, og samfunnsendringene er monumentale.

Når man farter rundt i disse en gang så grisgrendte strøkene – der moderne kaksevillaer fortrenger gamle fiskerhus og alt smaker gullalder, som om vi var ved Klondike-elven på 1890-tallet – skjønner man mer av det moderne Norge.

Frøya oser velstand. De moderne nessekongene og væreierne vet å sette sine avtrykk. Det mangler ikke på idrettsanlegg, kulturhus og moderne skolebygg, for å si det slik, og fraflytting har blitt til befolkningsvekst. Laksen gir synergier. Og stolthet.

Som en alt annet enn smålåten trønder, attpåtil frøyværing, formulerer det: «Witzøe har gjort oss alle stolte av stedet vi kommer fra.»

Han heter Tore Strømøy, og er nesten den eneste karakteren man savner i denne elleville fiskekapitalistiske forviklingskomedien som det forhåpentligvis blir mer av, for seks episoder føles i snaueste laget.

Alt ligger nemlig til rette for mer trøndersk faenskap der ute i havgapet.