Kritikken mot NRK etter Mikkel Eskil Mikkelsens selvmord bør diskuteres i alle medier

Hvor går grensen mellom viktige spørsmål og skadelige spekulasjoner? spør Anki Gerhardsen. Foto: Nadia Norskott

Kritikken mot NRK bør gi grunnlag for refleksjon i hele Medie-Norge.

Torsdag 13. februar døde sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen. Den 35 år gamle politikeren fra Nordland tok sitt eget liv. Nå kritiserer familien pressen. De mener at mediedekningen han er blitt utsatt for, har vært altfor omfattende og også spekulativ.

Den kritikken bør danne grunnlag for en refleksjon i hele Medie-Norge. Forholdet mellom kriminelle handlinger, samfunnets rett til informasjon og belastningen på enkeltmennesket og familien er en av de største etiske utfordringene i journalistikken.

Vanskelig å finne veien tilbake

I november 2024 ble Mikkelsen pågrepet og siktet for besittelse og deling av digitalt overgrepsmateriale mot barn. Han trakk seg umiddelbart fra sin posisjon på Sametinget og tilsto også straks de kriminelle handlingene overfor politiet. Da Mikkelsen tok sitt eget liv, var saken i sluttfasen, og ifølge hans advokat, Mette Yvonne Larsen, skulle det avsies en tilståelsesdom.

Strafferammen for Mikkelsens handlinger ligger mellom noen måneder og ett års fengsel.

Overgrep mot barn er en alvorlig og grusom kriminell handling. Derfor er det også straffbart å skaffe seg bilder av overgrep. Delingen er med på å opprettholde et marked som ødelegger vergeløse barn. Det er ikke rart at det er disse formene for kriminalitet samfunnet forakter aller mest.

Men det betyr også at muligheten for å sone sin straff og så finne en vei tilbake til fellesskapet er vanskelig. Hvis navnet ditt og bildet ditt om og om igjen havner på avisenes førstesider, er det tilnærmet umulig. Mikkelsens navn ble publisert 1316 ganger fra han ble pågrepet og frem til han døde.

Hvor går grensen?

Allmennheten har et berettiget informasjonsbehov når politikere eller andre med mye makt begår alvorlige kriminelle handlinger. Det er det ingen tvil om. Derfor er det også mange ganger riktig å identifisere dem.

Men når er nok nok? Hva skal publiseres, og hva skal ikke publiseres? Hvor mange ganger må foto følge med teksten? Hvor mange ganger må navnet stå i overskriften? Hvor mange saker må journalistene lage når alt er tilstått og den som har gjort noe kriminelt, har forlatt stillingen sin?

Og kanskje aller viktigst: Hvor går grensen mellom viktige spørsmål og skadelige spekulasjoner?

Skaper rom for nye mistanker

Noen få dager før Mikkelsen døde, publiserte NRK en nyhetsartikkel om at politiet hadde nye opplysninger i saken. Avisa Nordland og flere andre mediehus viste til NRK og publiserte den samme påstanden. Det fremkommer lite eller ingen informasjon om hva disse opplysningene skulle handle om.

Tvert imot fremstår innholdet som temmelig generelt. Men NRK bygger inn en antydning som skaper rom for nye mistanker.

De gjør nemlig et poeng av at straffebestemmelsen Mikkelsen er tiltalt etter, ikke bare omhandler besittelse av overgrepsmateriale. Den omfatter også produksjon og bestilling av slikt materiale. Politiet vil ikke kommentere tankerekkene, men svarer at siktelsen mot Mikkelsen ikke er endret.

Tynget ham dag og natt

Hvorfor har NRK denne passasjen med i teksten sin? Hvilken relevans har den? Vet de ikke at en straffebestemmelse kan omhandle flere forhold enn det tiltalen ender opp med å beskrive? Skjønner ikke NRK hvordan disse grunnløse antydningene om betydelig mer alvorlig kriminalitet kan virke på Mikkelsen?

I URL-en på NRKs nettsak og i tittelen på Facebook hvis man delte NRKs sak, sto det også at Mikkelsen er siktet for overgrep. Han var ikke det. Så hvorfor skriver NRK det da?

Mette Yvonne Larsen sier til Aftenposten at NRKs oppslag tynget Mikkelsen dag og natt. Familien skrev en omfattende klage og ba NRK fjerne det spekulative avsnittet. De fikk ikke støtte. Hverken tittelen eller avsnittet ble endret før etter at Mikkelsens død var blitt kjent.

Til Aftenposten sier distriktsredaktør i NRK Nordland Vibeke Madsen at de nå skal gå gjennom saken. Det er for sent. Alle kontrollspørsmål må stilles før publisering. De viktigste er disse: Er alt vi skriver sant? Dekker vi et berettiget informasjonsbehov? Bidrar vi til stigmatisering og håpløshet?

Det finnes hjelp og behandling for mennesker med pedofile tilbøyeligheter. Som samfunn må vi gi dem tro på at det finnes håp, og at selvmord ikke skal være et alternativ.