KrF ble ofret på Erna Solbergs maktalter

I januar 2019 ble Erna Solbergs regjering utvidet med Kristelig Folkeparti. Den ble dermed den første borgerlige flertallsregjeringen siden 1985. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB

Det er umulig å forstå identitetskrisen og problemene i KrF uten å se på det ulykksalige veivalget i 2018.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Denne kronikken ble skrevet før det varslede krisemøtet i KrF torsdag.

Det er harde tider i Kristelig Folkeparti (KrF). Partiet som siden etterkrigstiden har vært representert på Stortinget og deltatt i åtte koalisjonsregjeringer, har havnet under sperregrensen. Stortingsgruppen, som tidligere besto av kjente profiler som Jon Lilletun, Kjell Magne Bondevik, Dagfinn Høybråten og Valgerd Svarstad Haugland, har nå kun tre medlemmer.

Med Bondevik i spissen for sentrumsregjeringen fikk partiet 19,7 prosent på meningsmålingene i januar 1998. Det er ganske langt derfra til et splittet parti i indre oppløsning.

Så, hva skjedde?

Kynisk maktspill

Her vil historiefortellingen variere ut fra hvor man står politisk. Men det er vanskelig å komme bort fra at veivalget og det kyniske maktspillet som avgjorde KrFs store høyredreining i 2018, spiller inn.

Høsten 2018 holdt daværende KrF-leder Knut Arild Hareide sin berømte veivalgstale. Der tok han til orde for at partiet burde innlede samtaler med Arbeiderpartiet og Senterpartiet om regjeringssamarbeid.

I talen, som er en klassiker i norsk politisk historie, viste Hareide først til Jon Lilletuns politiske varme hjerte med sitatet: «Vi treng mobilisering for nestekjærleik i staden for egoisme. Vi treng globalt ansvar i staden for nasjonalt sneversyn.»

Hareide fortsatte med å fremheve fellesskapstenkningen: «Jeg er bekymret for økte sosiale forskjeller. Da opplever flere uro og utrygghet. En individualistisk tenkning, hvor enhver er sin egen lykkes smed, fører til at flere står alene.»

Og om det politiske veivalget hadde han en ganske klar og tydelig maktanalyse:

«De store partiene, Høyre og Arbeiderpartiet, har selvsagt stor interesse av at norsk politikk skal deles inn i to blokker. Vi er et kristendemokratisk sentrumsparti som representerer en tredje vei. I noen saker finner vi våre samarbeidspartnere til høyre for oss. I andre saker finner vi allianser på venstresiden. Slik er det å være et kristendemokratisk sentrumsparti.»

Hva som skjedde etter talen, har også gått inn i norsk historie. KrF satte i gang en imponerende debatt om hvilken vei partiet skulle gå. Det som ikke var så imponerende, var hvordan de andre partiene med interesse i utfallet forholdt seg til det.

Ap satt stille i båten

Kort fortalt satt Arbeiderpartiet helt stille i båten mens de så på at maktkampen utspilte seg. Jonas Gahr Støre, som da var opposisjonsleder, kommenterte tørt: «Jeg har ikke ønsket å drive anbudspolitikk i viktige etiske spørsmål ... Min holdning har vært at vi ikke skal blande oss inn i KrFs prosess.»

En høyverdig holdning, kanskje, men med tanke på hva som foregikk på den andre siden, kunne nok Hareide og hans folk trengt mer hjelp.

For Høyre kastet seg inn i maktkampen med alle midler. Hvordan Erna Solberg (H) agerte, er blitt godt dokumentert av dyktige journalister. Som Astrid Meland skrev i VG i 2018: «Det var Erna som trakk i trådene. Hadde det ikke vært for (den daværende) statsministeren, ville Knut Arild Hareide vunnet striden i sitt eget parti.»

Som avisen avslørte, var det på et hemmelig møte hos Solberg på Statsministerens kontor at KrFs to daværende nestledere, Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad, staket ut strategien som sørget for at Hareide måtte gå av som partileder og KrF kom i regjering med Fremskrittspartiet.

Mediene har også avslørt at Erna Solberg på samme møte åpnet for endringer i abortloven. Som landets statsminister sa hun til Ropstad og Bollestad at hun var villig til å se på abortloven for at de skulle vinne maktkampen. Det var etter dette at Ropstad løftet endringer i paragraf 2c om tvillingabort og bioteknologiloven inn i lederstriden.

Solberg var villig til å gi falske forhåpninger om endringer i en abortlov få i Norge ønsket å forandre på. Det var smart for Solberg på kort sikt, men ble katastrofalt for KrF på lang sikt.

Tapte med svært liten margin

Internt i KrF toppet kynismen seg kanskje da Olaug Bollestads fylkeslag Rogaland ikke sendte delegater som representerte de ulike meningene på landsmøtet (slik de andre fylkeslagene gjorde). Det bruket derimot en amerikansk «vinneren-tar-alt»-modell, slik at 15 av 16 stemte for samarbeid med høyresiden, til tross for at en tredjedel av Rogland ønsket å gå Hareides vei.

Det hele endte med at Hareide tapte med svært liten margin på landsmøtet. Kjell Magne Bondevik kommenterte det rimelig nådeløst: «Rogaland gjorde det på sin måte. De andre gjorde det på en annen måte. Alle vet hva det førte til.»

Man kan ikke gjøre annet enn å undres over hvordan det hadde gått om Ropstad og Bollestad hadde stått imot fristelsen for å få makten over partiet i 2018, og Hareide hadde fått gjennomslag for sin drøm om å prøve en regjering med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og KrF.

Jeg intervjuet selv Hareide på et konferansehotell ved Gardermoen noen måneder etter tapet, hvor han hadde gått av som partileder. Det var mange hundre i rommet. Jeg husker det fremdeles godt, for midt i et resonnement om sosialpolitikk stoppet han opp og sa på sin velkjente Bømlo-dialekt.

«Vent litt. Dette rommet kjenner jeg. Her har jeg vært før. Det var her jeg tapte kampen om KrFs veivalg.»

Det var en spesiell situasjon. For dette var ganske kort tid siden. Og alle skjønte hvor dramatisk det hadde vært for Hareide.

Men han fortsatte: «Jeg leser jo en del krim. Og der er det vanlig at morderen vender tilbake til åstedet ...» Han lot setningen henge i luften en stund. «Men dette må være første gang at den drepte vender tilbake til stedet hvor forbrytelsen fant sted!»

Salen knakk sammen i latter, lettet over at han fremdeles hadde humoren i behold.

Kunne skapt balanse

Det er selvfølgelig lett for dem som en gang tilhørte venstresiden i KrF, og oss som heiet på dem, å drømme om hvordan det ville gått.

Det vi vet, er at flere tusen medlemmer strømmet til KrF etter at Hareide hadde erklært sitt ønske. Og oppslutningen om partiet steg på meningsmålingene. Det var en ny entusiasme rundt et parti som stadig var blitt mindre relevant siden storhetstiden rundt årtusenskiftet.

Det er ikke usannsynlig at det hadde vært rom for et moderat kristendemokratisk parti med en høyere himmel over politikken og et sterkt fokus på familien. Det kunne kanskje skapt en balanse som nåværende litt vel pragmatiske Ap/SV-regjering av og til mangler, med en større verdiforankring. Nå er det på mange måter Senterpartiet som bærer den motkulturelle og verdikonservative tenkningen alene, men med mindre fokus på den kristne nestekjærlighetstanken og miljø- og klimaspørsmål som KrF har stått for.

Slik gikk det som kjent ikke. I stedet fikk Erna Solberg sitte noen år til med makten, og KrF ble, ser det ut som, varig svekket som parti.