Krenkelseshysteriet gjelder ikke alle barn!

Denne måten å møte motsetninger og motgang på har sikkert skapt irritasjon hos mange, og kanskje med rette. Men er det å føle seg krenket bare en simpel forsvarsmekanisme, eller mer et symptom på en sensitivitet omverdenen ikke kjenner helt til?

Om samfunnet i dag er tøffere enn i ‘gamle dager’, er egentlig helt umulig å si. Hva som oppleves som tøft og vanskelig er individuelt, og gjør det nesten umulig å si at verden var enklere før. Det man derimot kan forenes om, er at unge i dag er under et voldsomt press – fra venner, skolesystemet, foreldrene, og et sosialt mediekjør som krever konformitet og prestasjoner.

Av naturlige årsaker har de unge ikke alltid forutsetningene til å håndtere disse kravene. Voksne blir også daglig stilt overfor krav og forventninger, men vi har et verbalt verktøy og en livserfaring vi kan bruke til å beskytte oss selv med.

Når de unge så prøver å uttrykke sine følelser ved å ikke strekke til, så komme det gjerne til uttrykk gjennom en synlig dramatisk reaksjon. Dessverre er det en veldig kort vei fra roping, hyling og overtenning til å bli sett på som «dramaqueen» eller få stempelet som oppmerksomhetssyk. En todelt tilnærming til denne forståelsen omhandler (1) overdrevne reaksjoner basert på sensitivitet, og (2) overdrevne reaksjoner som et pressmiddel for å oppnå noe.

Den første tilnærmingen ser overdrevne reaksjoner mer som et forståelig fenomen. Når reaksjoner hos unge ikke står i stil med hendelsen som utlyste reaksjonen, så kan det være at vi snakker om en overfølsomhet som kan defineres som sensitivitet.

Det er viktig å vite at et sensitivt menneske er ikke som andre mennesker. De ser verden på en annen måte og bruker mye tid og energi på små relativt ‘uinteressante’ detaljer for så i neste omgang å bearbeide dem. Dette kalles for «dybdebearbeidelse» (Aaron 2022). I det øyeblikket et sensitivt barn eller ungdom blir stoppet i sin dybdebearbeidelse, så vil det sannsynligvis reagere kraftigere enn barn som ikke har den overfølsomheten.

En tilsynelatende hyggelig bemerkning kan fort tolkes til å være nedlatende og respektløs. Og hva har vi voksne lært opp våre barn til å gjøre når de føler seg urettferdig behandlet? Joda, med kraftig røst skal de stå opp for det de tror og mener.

Utenforstående mennesker vil ikke alltid helt forstå disse voldsomme reaksjonene til barnet, for de ser ikke dybdebearbeidelsen barnet går gjennom. Reaksjonene og handlingene i etterkant vil da fort bli sett på som både overdrevne og unødvendige.

En skulle tro at å leve et liv med ekstrem detaljfokusering bare er negativt. Det stemmer ikke. Sensitivitet er en ressurs om man bare lærer å håndtere reaksjonene på en adekvat måte. Med en kontrollert sensitivitet kan personen navigere gjennom sosiale og emosjonelle landskap på en måte som mange av oss kanskje ikke er i stand til.

De oppfatter stemningsleier raskere, både hos voksne og andre barn, og er faktisk i stand til å respondere med høy grad av empati. Så hva om vi heller ser på sterke følelser som et uttrykk for barns dypere engasjement i verden rundt dem?

Den andre tilnærmingen vår er på mange måter lettere å forholde seg til. Føler du deg krenket, så gjerne gi uttrykk for det, men ikke bruk det til å manipulere andre som er uenig med deg. Slik begrepet virker å bli brukt i dag, så er det gått inflasjon i bruken, og den er i ferd med miste sin troverdighet. Spesielt ødeleggende er det for ordets verdi når noen føler seg krenket i tide og utide, og på vegne av andre. Kan det være at brukerne av begrepet faktisk har så dårlig vokabular at de ikke vet andre ord å bruke på hva de føler? Barn og unge som faktisk er sensitive av natur og ikke helt klarer å styre sine reaksjoner, er de mest skadelidende av at andre personer misbruker begrepet.

For å møte utfordringene som følger med å være sensitiv i dagens samfunn, trenger vi en kultur som verdsetter alle type følelser. Spesielt barns følelser fortjener å bli sett på som ekte og verdifulle og ikke som tegn på svakhet. Ikke glem at mange av reaksjonene deres, er noe vi voksne har gitt uttrykk for at vi faktisk forventer av dem.

Så, i stedet for å kalle barn «lett krenkbare», kan vi begynne å verdsette deres evne til å respondere på verden rundt dem på en mer nyansert måte. Kanskje da vil vi kunne skape et samfunn som aksepterer at sterke følelsesutbrudd er en naturlig del av menneskelige erfaringer, og ikke noe som bare skal ignoreres.