Vi helt glemmer en annen stor trussel

USA er i ferd med å tre ut av et verdifellesskap der de har hatt en ledende posisjon siden slutten av andre verdenskrig. President Donald Trump har satt USAs langvarige (men langt fra feilfrie) engasjement for menneskerettigheter og demokrati på pause.

Utviklingen i USA har med rette fått alarmklokkene til å ringe. Vi befinner oss midt i den mest alvorlige krigen på vårt kontinent siden 1945. Putins uprovoserte angrep på et selvstendig og demokratisk land er ikke bare en eksistensiell trussel mot ukrainernes rett til liv og frihet. Ukraina kjemper for oss. Det er ikke de som skal takke oss for vår støtte – vi står i en evig takknemlighetsgjeld til alle som kjemper for å beskytte den frie verden mot en autoritær, militaristisk invasjonsmakt med imperialistiske ambisjoner.

Når Trump stanser militærhjelpen til Ukraina, er det som om USA skulle ha stanset forsendelsen av krigsmateriell til Storbritannia og Sovjetunionen i 1943. Det er et utilgivelig svik mot Ukraina og mot allierte som tross alt har stilt opp for USA ved viktige korsveier – ikke minst etter 11. september 2001.

Lederne i de øvrige NATO-landene har skjønt alvoret og har samlet seg til krisemøter. Når USA svikter Ukraina, må andre land ta større ansvar. Det var oppløftende å se at Storbritannias statsminister, Keir Starmer, klarte å samle «en koalisjon av villige» for å sikre Ukraina. Samtidig forstår nå de europeiske landene at Europa må ta et mye større ansvar for å forsvare seg selv. Det er en tragisk, men nødvendig annerkjennelse slik verden har blitt. Den frie verden kan ikke passivt stå og se på at autoritære ledere deler verden mellom seg i ulike interessesfærer. Vi må kunne avskrekke og forsvare oss.

Jeg sitter imidlertid med en stor uro i denne situasjonen, og det er at vi helt glemmer en annen stor trussel mot trygghet og frihet: kampen mot den dødelige og destabiliserende globale fattigdommen.

Trump har ikke bare satt støtten til Ukraina på pause. Presidenten har også stoppet bistand til å håndtere kriser, bekjempe fattigdom og fremme sosial og demokratisk utvikling. Bistandsstoppen er ikke dramatisk – den er katastrofal. USA har vært den suverent viktigste bidragsyteren på både humanitær og langsiktig bistand i verden. De har spilt en helt avgjørende rolle i å koordinere innsatsen i møte med kriser og fattigdom. Tilbaketrekkingen vil ta liv og sette kampen mot fattigdom i revers. I Sahel i Vest-Afrika har USAs innsats vært avgjørende for å redde millioner av mennesker fra å sulte. I Øst-Afrika vet vi at hele utdanningssystemer kan kollapse når støtten fra USAID faller bort. Eksemplene er endeløse.

Men det katastrofale bortfallet av bistand fremkaller ikke noen dyp kriseforståelse hos europeiske ledere. Da Starmer annonserte sin plan for å styrke det britiske forsvaret, varslet han også at Storbritannia kommer til å finansiere forsvarsløftet gjennom å kutte i bistanden fra 0,5 til 0,3 prosent. Det er også et tydelig skifte: Under den forrige Labour-regjeringen nådde Storbritannia FN-målet om å gi 0,7 prosent av BNI i bistand. Nå skal den mer enn halveres.

Det er antakelig ingen ubegrunnet frykt at mange land vil la seg friste til å følge britene. Når støtten til Ukraina økes og forsvarsbudsjettene skal opp, er midlene som går til bekjempelse av fattigdom, særlig utsatt. Vi har allerede sett at andelen av bistanden som går til de fattigste landene i Afrika og Asia, har blitt redusert de siste årene. Det er ikke så rart at fokuset skifter, men vi må klare å holde to tanker i hodet samtidig.

For det første bør Europa vise seg bedre enn Trump. Vi bør stå ved våre løfter. I 2015 lovet vi å bidra til å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030. Fattigdommen tar tusenvis av liv hver eneste dag. Det er uakseptabelt at store deler av verdens befolkning ikke får oppfylt sine grunnleggende rettigheter og kan leve et liv i frihet og trygghet.

For det andre er kampen mot fattigdom også helt avgjørende for vår egen sikkerhet. Når flere mennesker drives ut i fattigdom, blir verden mindre stabil. Dette svekker den globale økonomien, forvitrer institusjoner og øker faren for konflikt, terrorrekruttering og migrasjon.

Professor Hans Rosling ble verdenskjent for sin faktabaserte fremtidsoptimisme. Han mente at vi går en god fremtid i møte med mer frihet, velferd og trygghet – men det bygget på én forutsetning: Vi må klare å utrydde ekstrem fattigdom. En verden uten ekstrem fattigdom er en verden som gjør alle land tryggere, sterkere og mer velstående.

Dette skulle være tiåret hvor vi skulle gjøre den ekstreme fattigdommen til historie. I stedet fikk vi pandemi, invasjon av Ukraina, krig på Gaza og en eskalerende klimakrise. Nå har også opp mot en tredjedel av all bistand falt bort.

Jeg savner en «koalisjon av de villige» som kan opprettholde innsatsen mot fattigdom. Hvem tar initiativet til et krisemøte for verdens fattige?

Kan vi håpe på Jonas Gahr Støre?