Kreften har gitt meg en unik forståelse for livet

Jeg føler meg utrolig heldig som har så mange fine folk rundt meg. Og ikke minst en lillebror som har gitt meg den største gaven jeg noensinne kunne fått: frisk beinmarg, skriver May Andersen. Foto: Daniel Lindblad/Alexandra Bråten

Selv om jeg har overvunnet sykdommen, har den etterlatt varige minner og fysiske arr. Det er jeg ikke alene om: Tre av fire får kreft i løpet av livet i Norge.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

I dag deler jeg noe jeg vanligvis holder for meg selv, men som jeg føler er viktig å sette ord på.

Da jeg var syv år gammel, ble livet mitt drastisk endret. Jeg fikk diagnosen akutt myelogen leukemi. Det er en aggressiv form for kreft, som nesten tok livet av meg.

Hvert år rammes rundt 200 barn og unge i Norge av kreft. Akutte leukemier er blant de vanligste kreftformene hos barn og utgjør cirka 85 prosent av tilfellene.

På den tiden jeg ble syk, var overlevelsesraten for akutte blodkrefttyper lavere enn den er i dag. Nå overlever nesten 95 prosent av alle med akutt lymfatisk leukemi og vel 70 prosent av dem med akutt myelogen leukemi.

Varige minner og fysiske arr

Takket være en eksperimentell behandling utviklet av Sverre Lie ved Rikshospitalet, som var en pioner innen moderne pediatri og internasjonal barnekreftbehandling, ble jeg en av dem som overlevde.

Min hovedlege ved Oslo universitetssykehus og nå pensjonert barneonkolog Eva Widing sto også på døgnet rundt og gjorde en fantastisk innsats. Denne behandlingen gjorde det mulig for meg å gjennomgå en transplantasjon med beinmarg fra min lillebror Emil. Siden da har jeg vært kreftfri.

Selv om jeg har overvunnet sykdommen, har den etterlatt varige minner og fysiske arr.

Jeg lever med tynt hår grunnet transplantasjonsmedisiner som ikke var like velutviklet som nå. I tillegg var jeg uheldig å få hoftenekrose, som har resultert i en hofteprotese. Jeg har også store arr etter en kjøttetende bakterieinfeksjon i begge ben.

Disse fysiske arrene er daglige påminnelser om kampen jeg har vært gjennom. Og den former fortsatt hverdagen min.

Å dele noe sårbart

Å leve med konsekvensene av kreft har gitt meg en styrke jeg kanskje ikke ellers ville hatt. Men det var først under bachelorstudiene ved Oslo Met at jeg tok et stort steg i å konfrontere min egen historie – noe jeg ikke hadde klart tidligere.

Sammen med to gode medstudenter, Alexandra Bråten og Anette Fjellvang, laget jeg en dokumentar hvor jeg for første gang åpnet opp om min opplevelse med kreft og den harde veien jeg måtte gå.

Prosessen var både vond og terapeutisk og et forsøk på å dele en suksesshistorie som kunne inspirere andre. Prosjektet ga meg dyp innsikt i de emosjonelle utfordringene ved å være kreftsyk. Det understreket også viktigheten av å bearbeide traumer for å oppnå bedre mental helse.

I kjølvannet av dokumentaren holdt jeg foredrag for medisinstudenter og et åpent foredrag i regi av Kreftforeningen hvor jeg delte erfaringene mine og arbeidet med dokumentaren. Dokumentaren ble vist på filmfestivalen Nordic Docs i Fredrikstad i 2012, men siden da har jeg ikke delt den eller min historie med mange. Det har rett og slett føltes for sårbart.

I det siste har jeg kjent på en styrke og et mot som gjør det viktig for meg å dele igjen. Jeg er ikke alene om å ha gått gjennom kreft eller å ha mistet noen til sykdommen. Tre av fire får kreft i løpet av livet i Norge. Det er dobbelt så mange som for 50 år siden.

Heldigvis har overlevelsesraten økt betydelig. Det er utrolig å tenke på hvor langt vi har kommet, men det er fortsatt mange som rammes.

Betydningen av støtte og fellesskap

Å eie min krefthistorie ikke bare er viktig for meg selv, men også for alle de andre som står i lignende situasjon. De som kanskje trenger å høre at det finnes håp.

Jeg husker spesielt en gang på Hovefestivalen, da en ung jente kom bort til meg og spurte om jeg hadde hatt kreft. Hun så frisk ut, men fortalte at hun året før hadde vært gjennom det samme. Hun savnet en støttegruppe for yngre mennesker hvor hun kunne dele sin historie med andre unge kreftoverlevende.

Heldigvis finnes det nå flere tilbud gjennom Kreftforeningen, både digitalt og fysisk, som kan gi unge kreftoverlevende og deres pårørende den støtten og fellesskapet de trenger. Kreft rammer ikke bare den syke, men hele familien. Derfor er det avgjørende at også de pårørende får den støtten de behøver.

Kreft rammer ikke bare den syke, men hele familien, skriver May Andersen. Foto: Privat

Denne kronikken handler også om å anerkjenne hvor langt jeg har kommet, til tross for de utfordringene jeg møtte tidlig i livet.

Jeg har klart å fullføre seks års utdanning og jobber nå i en 100 prosent stilling som markedsfører – noe som absolutt ikke er en selvfølge.

Hvert år er det rundt 1500 mennesker som ikke klarer å komme tilbake til arbeidslivet etter kreft, ifølge Birgit Brusletto og kollegers forskning fra 2018. Redsel for å dø, angst for at kreften skal komme tilbake, bekymring for å få varige mén og engstelse for ikke å kunne håndtere jobben er noen av grunnene.

Historier kan gi styrke

Som barn skilte jeg meg ut etter kreftsykdommen, noe som førte til mange år med mobbing. Men denne erfaringen har lært meg å sette pris på de riktige menneskene i livet mitt og å luke ut dem som ikke bidrar positivt.

I dag er jeg omgitt av et fantastisk nettverk av familie, venner, samboer og kolleger som gir meg styrke og fyller meg med takknemlighet hver eneste dag. Jeg føler meg utrolig heldig som har så mange fine folk rundt meg. Og ikke minst en lillebror som har gitt meg den største gaven jeg noensinne kunne fått: frisk beinmarg.

Kreften har gitt meg en unik forståelse for livet og en dyp takknemlighet for hver dag jeg får. Jeg håper at min historie kan være til inspirasjon for andre som står i lignende situasjoner, og vise at det er mulig å finne styrke i det vanskeligste.

Vi er ikke alene i våre kamper, og ved å dele våre historier kan vi finne styrke i fellesskapet og inspirere hverandre til å fortsette å kjempe.