Kraftutveksling med utlandet er i virkeligheten en genial forretningsidé

Den er framprovosert av strømpriser i vårt forsyningsområde (NO2) som tidvis er vesentlig høyere enn i resten av landet.

Det er ikke vanskelig å forstå at politikere og næringslivsledere på Sørlandet er forbannet over at den regionen som produserer mest kraft i hele Norge skal betale mest for strømmen. Det er både konkurransevridende og urettferdig.

Problemet er bare at struping av utenlandskabler er feil medisin. Utenlandskabler og kraftutveksling med utlandet har siden 1990-tallet tilført samfunnet vårt enorme verdier, som har kommet slunkne kommunekasser til gode, i form av utbytter fra Å Energi. Salg av kraft til utlandet til gode priser har bidratt til skole, helse og velferdstilbud i landsdelen vår og resten av landet.

Samtidig har kablene vært en forsikring mot kraftmangel i Norge som følge av tørre år med lite nedbør og nedtappede vannmagasiner. Svikter regnet, kan vi supplere med kraft fra våre venner i Europa.

Kraftutveksling med utlandet er i virkeligheten en genial forretningsidé for Norge. Vi er så heldige at vi har 50 prosent av Europas samlede kapasitet til å magasinere vann. Europa har et annet kraftsystem enn vårt, med hovedsakelig sol- og vindkraft, ispedd noen fossile kraftverk. De styrer ikke vind og sol, og må produsere strømmen når sola skinner og vinden blåser. Hvis det skjer når etterspørselen etter kraft i Europa er lav, får de overskuddskraft som de ikke har mulighet til å lagre. Den må brukes, og vi i Norge får kjøpt den til spottpris. Siden vi har store vannmagasiner, kan vi i slike perioder spare på vannressursene våre og bruke billig kraft fra utlandet. Og motsatt; når kraftbehovet på kontinentet er stort og prisene høye, selger vi vannkraft nedover.

Kraftutveksling mellom land med ulike kraftsystemer bidrar til å balansere og sikre kraftforsyning på begge sider av Nordsjøen. Samtidig utnytter vi våre felles vannkraftressurser på en måte som kommer alle innbyggere til gode. Det er en smart løsning, punktum.

Samtidig er vi nødt til å gjøre noe med de store prisforskjellene her til lands. Næringslivet i landsdelen vår kan ikke leve med energipriser som ligger skyhøyt over det konkurrenter andre steder i landet betaler. Vi må finne en medisin som sikrer mest mulig like priser i hele landet. På lang sikt er det to tiltak som vil fungere; å bygge ut mer kraftproduksjon i form av vind- og vannkraft, samt å styrke strømnettet mellom prisområdene slik at vi unngår flaskehalser i nettet. Slike ting tar tid. Derfor må politikerne komme på banen med tiltak som virker på kort sikt. Og det haster.

For eksempel kan de beordre Statnett til å slå sammen prisområder, slik at høyere kraftpriser som følge av prissmitten fra utlandet, fordeles på flere. Det er bare Norge, Sverige og Danmark som opererer med ulike prisområder. Hvorfor ikke tilpasse seg resten av Europa og innføre felles prisområde for hele landet? Like systemer i begge ender av kabelen burde være positivt for prisreguleringen.

Norges største kraftprodusent, Statkraft, er en kommersiell aktør som selger kraften sin til best mulig pris. Men hva om Statkraft instrueres til å tilby gunstige kraftavtaler til bedrifter som rammes urimelig? Eventuelt kan man innføre en makspris på strøm for næringslivet tilsvarende prismodellen for husholdninger. Mulighetene fins hvis viljen til å gjøre noe er til stede.

Det var Ukraina-krigen og struping av russisk gass til Europa som utløste kraftkrisen og førte til tidvis skyhøye kraftpriser også i Norge. Før det skjedde, fungerte kraftmarkedet utmerket. Det er dumt å vedta inngripende tiltak som får langsiktige følger, mot et problem som vi må anta er forbigående. Krigen vil før eller siden ta slutt. Samtidig bygges det vindkraftparker som vil tilføre oss mer fornybar energi. Nå trengs det utbygging av mer fornybar energi for å stabilisere kraftpriser og sørge for at Europa ikke forblir avhengig av energi fra Russland. Vi får vindmøller til havs, og kanskje må vi også akseptere å få noen flere landfaste vindmøller her til lands.

Det fins krefter i Norge som vil avvikle et markedsbasert energisystem som har tjent samfunnet vel i flere tiår. «Kraften er vår», sier de og vil kutte strømkabler til utlandet og ha myndighetsstyrte og lavest mulig priser på strøm til befolkning og industri. Bernander bør ikke lytte for mye til røde politikkere med dårlige ideer og ledere i bedrifter med uoffisiell norgesrekord i å sløse med energi, og som lengter tilbake til en tid da strømmen nesten ikke kostet noe. Markedspriser på strøm sikrer at det blir balanse mellom kraftproduksjon og forbruk, og sørger for at husholdninger og bedrifter investerer i ENØK-tiltak.