7 hours ago
2
Foto: Cornelius Poppe, NTBDerfor bør Norges konge følge tradisjonen og bli sittende til det siste.
Publisert: 28.07.2025 07:00
Historikeren Trond Norén Isaksen har lenge ment at kong Harald bør frasi seg stillingen som konge av Norge. Det tror jeg de fleste har fått med seg. Og det må Isaksen gjerne mene. Men når han fortsetter å insistere, som i kronikken «Varakongen» 19. juli, på å ha rett i et spørsmål det strengt tatt ikke tilkommer ham å besvare, så vil flere med meg mene at det virker utidig.
Isaksen påberoper seg en i og for seg sympatisk omsorg for kronprins Haakon som gjør «store deler av kongens jobb, men kan ennå ikke forme sin egen kongsgjerning». Men dette er en helt naturlig ting, det ligger så å si implisitt i monarkiets struktur at tronfølgeren avlaster monarken.
At det skulle lette kronprinsens byrde at kongeparet trer ut av funksjon, er imidlertid et mildt sagt merkelig resonnement. Særlig når kongen selv har uttalt i Harald Stanghelles bok «Kongen forteller»: «Det er godt å ha noe å gjøre, og jeg håper at det man gjør er meningsfylt.»
Foto: Cornelius Poppe, NTBKongelige pensjonister i Europa
Skal vi tro Isaksen, er det kommet til en slags enighet om pensjonisttilværelsens velsignelser blant Europas monarker.
I virkeligheten har kongehusene i land som Spania, Belgia og Nederland vidt forskjellige historier. En relevant parallell kunne være Danmark, men da enkedronning Margrethe overrasket sine landsmenn med å abdisere, så trådte hun ikke bare tilbake for en ny konge, men vek plassen for et nytt kongepar.
Foto: Javad Parsa, NTBFor Norges del ville en abdikasjon innebære at landet ikke bare fikk en arbeidsglad eks-konge, men også en ytterst vital eks-dronning.
Ingen åpning for å gå av
«I dag sier kongen at eden han avla i 1991, umuliggjør abdikasjon», refererer Isaksen og tilføyer at det er «en personlig tolkning uten rot i Grunnloven». Med hvilken rett, må man spørre, kan noen gjøre seg til dommer over kongens personlige forståelse av sin egen ed som, ganske riktig, er grunnlovsfestet.
Det vi vet, er at Grunnloven ikke har noen åpning for at kongen fratrer. Abdikasjon innebærer så å si Grunnlovens antitese. I en konstitusjon der Kongen representerer landets frihet og selvstendighet, blir begrepet, historisk sett, uttrykk for en stat i krise. Slik det var i merkeårene 1814, 1905 og 1940.
Foto: Fredrik Varfjell, NTBGrunnloven setter ingen tidsbegrensning for kongens troskapsløfte. Men det sier seg selv at skulle kong Harald av personlige årsaker ha ønsket å abdisere, så ville både folket og Stortinget bøye seg for en slik beslutning. Den retten må kongen «antas å ha», som grunnlovseksperten Arne Fliflet oppsummerer akkurat passe omtrentlig i sin «Kommentarutgave».
Konge til «the bitter end»
Men der er vi ikke. Og kong Harald begrunner standpunktet treffende lakonisk i boken «Kongen forteller»: «Det er noe med at Kongen er død, leve Kongen!»
Her skiller majestetens resonnement seg grunnleggende fra det som er Isaksens tenkesett. Kongeverdigheten handler ikke om en jobb, men om et liv. Inngangen til embetet begynner med tronfølgerens fødsel, ikke bare som privat, men som nasjonal begivenhet.
Det fortsetter gjennom hele livssyklusen frem til hva kongen selv kaller «the bitter end». Også døden er en del av denne, i sin natur, historiske gjerningen, der begravelse og landesorg utgjør en del av folkets felles erfaring.
Monarkiet skal personifisere statsfellesskapet, det gjelder gjennom alle livets faser, også i alderdom, sykdom og død.
Det ville ikke blitt lettere
Hverken kong Haakon eller kong Olav ville ha lettet maktovertagelsen for sine etterfølgere gjennom en abdikasjon. Haakon VII, som la fundamentet for dagens monarki, var inne på spørsmålet ved noen anledninger, men ideen mistet sin tiltrekningskraft da kronprinsesse Märtha avgikk ved døden og gjorde tronfølgeren til enkemann.
Statsminister Einar Gerhardsen og stortingspresident Oscar Torp var inne på tanken under kronprins Olavs regentskap fra 1955 til 1957. I ettertid er det ikke vanskelig å konstatere at det med en eks-kong Haakon VII sittende på Bygdøy eller Voksenkollen ville det vært nærmest umulig for etterfølgeren å overta tronen – ikke ved enden av statsrådsbordet, men i folkets bevissthet.
Foto: NTBOg her ligger nøkkelen til å forstå hvordan en symbolmakt fungerer. Det handler ikke om utvendige opptredener, men om å innta en plass i folkets bevissthet.
Først ved sorgen etter kong Haakons død ble det naturlig å vende oppmerksomheten mot Olav V. Samme type landesorg dannet det mentale fundamentet for kong Harald og dronning Sonja i 1991. Først da var landet klart for en ny kongsgjerning.
Kongelig tilstedeværelse
«Kongehusets totale antall offisielle oppdrag er blitt redusert med en fjerdedel på ti år», skriver Isaksen, i bekymring for dynastiets synlighet. Men minst av alt er monarkiet et stemplingsur eller et multiplikasjonstabell over antall timer og døgn i offentlig tjeneste.
Kongelig tilstedeværelse er bra, men det skal åpnes mange sykehus og klippes utallige snorer for å få den oppmerksomhet som ble kong Harald til del, da han tidligere i sommer trosset sine legemlige skavanker og inntok den værharde Bjørnøya pr. traktor, på en statsbærende tilhenger, majestetisk tronende på en hagebenk.
Mer «meningsfylt» kan det vanskelig bli. Med dette har historiebøkene fått bildet på en edsvoren konge.
English (US) ·