Kjæresten rystet av det Mia (22) sa da hun våknet fra koma

– Jeg gråter hver dag. I starten trodde jeg dette var en drøm, men så skjønte jeg at det faktisk er ekte.

Mia Rusthen tar seg en pause og blir blank i øynene.

Dette er roadracing-førerens første intervju med pressen etter den mye omtalte ulykken i Italia i juni.

– Det gjør meg lei meg at dette er ekte, sier hun.

Rusthen har kjempet seg gjennom en livstruende hodeskade. Stemmen har blitt svak. Håret er kort. Den høyre siden av ansiktet har vært paralysert. Armen og foten på samme side mangler noe bevegelighet. Alt går litt saktere.

NRK møter Rusthen på Catosenteret – et rehabiliteringssenter i Son.

Dette er hennes fjerde midlertidige hjem etter at hun i juni ble lagt i kunstig koma og operert for å unngå økende trykk i hodet.

Hun husker ingenting fra innleggelsen i Italia eller Ullevål sykehus.

Det er først en augustdag på Sunnaas sykehus at hun begynner å huske hva hun gjorde dagen før.

På dette tidspunktet er livet utholdelig og tåkete.

– På Sunnaas husker jeg at jeg sa til kjæresten min at vi kunne ta livene våre. Det var litt fordi jeg trodde det var en drøm og ville våkne fra den, sier hun.

Øyeblikket da alt ble svart

Drøbak-kvinnen er allerede historisk når hun setter seg på sykkelen og venter på grønt lys den 15. juni i år.

Hun er en del av tidenes første VM-løp i roadracing for kvinner. Det hele skal skje på den legendariske Misano-banen.

I forkant har det vært en del skriverier i pressen.

«Norske Mia Rusthen er klar for VM i roadracing», skriver Finansavisen sammen med et bilde av en smilende Rusthen med langt lyst hår, iført en blå førerdress.

Idretten kan enkelt beskrives som Formel 1 på to hjul, selv om det er noe forskjell på hastigheten.

Rusthen er fint plassert midt i feltet i VM-løpet når livet blir snudd opp ned i løpet av sekunder.

Den norske 22-åringen ligger i 200 kilometer i timen, men misser i sving nummer 16, syv runder før mål.

Hun suser ut av banen og gjennom grusen. Støvet vrimler opp i luften. Samtidig blir alt svart og stille.

– Fy faen, det går fort, altså.

Rusthen sperrer opp øynene når hun ser klippet av at hun kjører ut av banen. Hun ser lettere sjokkert ut.

– Selve krasjen ble ikke vist – TV-produksjonen visste ikke om jeg levde eller var død. Det er rart at jeg krasjet så hardt. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det skjedde, sier hun.

– Har du ikke fått noen indikasjoner på hvorfor du krasjet?

– De som så på, har sagt at jeg bremset så hardt at jeg gikk opp på fremhjulet. Da jeg landet, var det fremdeles bevegelse i sykkelen. Men ingen vet helt sikkert.

Skrekkulykken slår ned som en bombe i Norge og i motorsportverdenen. Hjemme sitter kjæresten Sindre Vedvik (24) og følger både løpet og nyhetsoppdateringene direkte.

Usikkerheten gjør ham kvalm. Alt Vedvik ønsker er at TV-kameraene plutselig skal filme kjæresten.

– Jeg har jo sett en del motorsport før, så jeg er vant til at de ikke filmer når de ikke vet noe om tilstanden til føreren. Og så filmet de ikke Mia ...

– Forferdelig å høre henne si det

Vedvik går inn i en sjokktilstand når han kommer til sykehuset i Italia. I sykesengen ligger kjæresten urørlig.

Rusthen har en sonde i nesen og er intubert. Hun har mange ledninger festet til kroppen.

– Ærlig talt er alt litt tåkete. Italienerne er jo litt dårlig i engelsk, så det er noen språkbarrierer. Vi fikk få svar, noe som er naturlig når det gjelder hjerne- og nerveskader. Legene sa at det ville ta tid, men at de ikke visste om det ville gå bra før det var bra, sier Vedvik.

Vil hun være seg selv når hun våkner? Kommer hun til å bli helt frisk? Spørsmålene er mange.

– Det var vondt å bare gå og vente. Og vente og vente. Du får ikke svar før det faktisk skjer, på en måte. Det er ingen som tør å si noe som helst, sier han.

Etter flere dramatiske uker, kunne heldigvis legene til slutt si at «det vil gå bra».

Når NRK besøker Rusthen og Vedvik i Son, er den tunge tåken i ferd med å lette. Solstrålene kjemper seg frem mellom trærne, som står tett i tett bak Catosenteret.

Rusthen og Vedvik ser på hverandre.

– Det fysiske kommer tilnærmet til å være slik det var. Man blir vel aldri hundre prosent etter en skade, men om man blir 99 prosent ... Jeg tipper du blir ganske normal i hodet og. Du er jo ganske vanlig nå, sier Vedvik mens Rusthen bryter ut i latter.

Og selv om tårene presser på hver eneste dag og rehabiliteringen tidvis er utmattende, får ikke lenger Vedvik høre fra Rusthen at hun vil ta livet sitt for å våkne fra marerittet.

– Det var ganske jævlig å høre henne si det. Samtidig så er man veldig i en boble. Jeg visste jo at Mia var i en tåketilstand da hun sa det. Hun var jo ikke så opplagt som hun er nå, sier han.

At hun i dag er en annen utgave av selv, takker Rusthen både medisinsk personell, familien og – ikke minst – kjæresten sin for.

– Å ha Sindre ved min side er fantastisk. Han er alltid glad. Og smiler, sier hun og ser på kjæresten.

– Du er så fin, og jeg elsker deg så mye, sier hun.

Rusthen forteller at det er på grunn av Vedvik, søsteren Sunniva, moren og faren at hun stoler på at det som har skjedd er sant.

– Det føles ekte på grunn av dem, sier hun og ser på kjæresten igjen.

– Bare det at jeg kan si at han er der for meg, at jeg har en kjæreste, er helt fantastisk.

Den overraskende drømmen

Rusthen forteller også en overveldende støtte fra kjente og ukjente. Selv om hun ikke har snakket med pressen, har hun oppdatert følgerne sine på sosiale medier.

Der har interessen vært ekstrem. Siden ulykken har Instagram- og Facebook-postene hennes fått rundt 100.000 reaksjoner. Samtidig har nærmere 500 personer bidratt til å samle inn penger til rehabiliteringen.

22-åringen forteller at hun i dag ønsker å dele sin historie av en grunn.

– Jeg ønsker å inspirere folk. Om jeg kan inspirere deg til å bli bedre i din jobb, så la meg være den inspirasjonen du trenger. Om jeg kun inspirerer én person, så er jeg fornøyd, sier Rusthen.

Forrige helg ble hun kåret til Årets forbilde under Motorsportsgallaen. Hun har satt seg et mål om å bli i motorsporten. Og aller helst vil hun ta på seg førerhjelmen igjen.

– Ja, drømmen er absolutt å konkurrere. Jeg tror også at vi kan få det til om hånda og foten blir bra. Å kunne kjøre VM igjen hadde vært fantastisk. Men vi vet ikke helt ennå, det spørs jo litt, sier hun og legger til:

– Om jeg ikke kommer tilbake til VM som fører, har jeg ballasten til å jobbe i motorsporten som mentaltrener, coach eller lignende.

Rusthen tar en kort pause.

– Jeg skal jo leve dette livet.