Kjære landsmenn

I gamle dager brukte Norges konge sverd da han ville ha oppmerksomhet.

I 2024 får kongehuset oppmerksomhet for «kroppskrenkelser», kokain og engler. Mens vår fremtidige dronning har kontakt med offeret, og den voldssiktede sønnen viser til psykiske lidelser og rusbruk. Og på sidelinjen står rojalistene med flagg og tårer, og forstår alt så veldig godt.

Kjære landskvinner og landsmenn, hva med en liten realitetserkjennelse og litt selvkritikk i landet der en comebackpolitiker fra Frp nå påstår, kanskje med rette, at norske politikere alltid har dyrket problemer og svake grupper.

I landet der et par hundre navngitte, stakkarslige hovedstads-ungdommer hver eneste natt får herje fritt i gatene med kniver, dop og eksplosiver.

Hvor er vi på vei, og hvor er viljen til problemløsning? Hvor er virkemidlene, og hvor er de ansvarlige? Hvor er politikerne? Hvor er politi og rettsvesen? Hvor er moralen, og hvor er konsekvensene? Hvor er det sunne engasjementet? Fornuften? Hvor er samfunnet? Hvor er vi?

Skjer det noe der ute?

Gjør vi noe annet enn å snakke? I radio, i aviser og i TV-debatter. På Marienlyst eller i solen på bryggekanten i Arendal. Tilsynelatende ikke.

Alt bare fortsetter, og alt blir bare mer skummelt og mer kostbart. Sosiale problemer og svake samfunnsgrupper blir stadig flere, og budsjettene blir stadig større.

Alle som vil ha økonomisk hjelp skal få det. Alle de mer enn hundre tusen norske ungdommene som ikke kan eller orker å jobbe, og alle de korttidssykemeldte med snue og et eller annet syndrom.

Hjelpeapparatene må bli flere og større, rekordantallet ansatte i den offentlige sektor må sette nye verdensrekorder.

For penger har vi nok av. Vil du ha, så kom og få. Lommeboken er åpen, vidåpen. Det er bare å forsyne seg.

Du trenger ikke si takk engang.

For Norge er verdens rikeste land, og verdens beste land å bo i. Og verdens dyreste land å drifte! Nesten dobbelt så dyrt som for eksempel vårt naboland Finland.

Vi har det kjempegodt alle sammen, vi lever på en sky av penger, problemer og velferdsgoder, vi klager, vi krever og vi får.

Vi reiser på hytta på torsdager, vi har hjemmekontor på mandager, vi ruser oss på kokain og rødvin, vi spiser tonnevis med pizza, vi blir stadig feitere, vi trykker som gale på mobiltelefonene våre, glor oss i hjel på hjernedød TV-underholdning, og klager på renta og kronekursen.

Men vi trenger mer, vi vil ha mer. Mye mer. Mens produktiviteten går ned og eldre, syke hjelpeløse menneske blir stadige flere. Mens vi mangler hundretusenvis av innvandrere til å gjøre alle de underbetalte jobbene våre som vi ikke vil ha selv. Til å vaske, til å stelle, til å rydde, til å servere, til å kjøre taxi, til å hjelpe oss på do.

Mens krigen herjer i Europa og i Midtøsten, der uskyldige soldater og sivile blir slaktet uten grunn.

Mens Märtha snart skal gifte seg igjen, og pressen og resten av nasjonen skal gå av skaftet og fråtse i sladder og hjernedødt bryllups-vås.

Mens vår stolte oppdrettsnæring driver verdens mest brutale dyremishandling, og dreper fjordene våre.

Mens kapitalistene rømmer landet, og Jonas og Erna slåss på gallupene om politiske forskjeller som ikke betyr noe i det hele tatt.

At sønnen til vår fremtidige dronning ikke brukte silkehansker i et beruset møte med sin ekskjæreste, og filletante Märtha Louise elsker engler, og skal gifte seg med en kar som selger hjemmelagede medaljonger som kan gjøre oss friske, er både tragisk og komisk.

Den negative samfunnsutviklingen går fra toppen av samfunnspyramiden og helt ned til rennesteinen i en eller annen bakgate i Oslo eller Bergen. Ingen slipper unna.

Vi rir på bølgen hele gjengen, mens regjeringen legger frem enda en ny perspektivmelding, og oljefondet når nye høyder.

Dette er realitetene, dette er fakta.

Vi dyrker ikke bare egoisme, problemer og svake grupper, vi dyrker udugelighet, ansvarsfraskrivelse, latskapen, unnskyldninger og «tidsklemma». Vi dyrker vitsene og problemene. Og vi har råd til å dyrke alt sammen.

I alle fall til vi sprekker av fedme, til kontoen går tom, til det kapitalistiske systemet brekker nakken, til vi sniffer kokain hele gjengen, og det grønne skiftet kom altfor sent.