Jobb og småbarn? Det går ikke opp

2 hours ago 1

Av: VILDE BRATLAND HANSEN

Forfatter, foredragsholder og mamma til to

På Debatten på NRK forrige uke møtte unge kvinner opp og argumenterte for at likestillingen har gått for langt.

De vil være mer hjemme med barna.

På andre siden av panelet sto feminister og toppledere.

En ting slo meg, der jeg satt foran TV-en:

Hvor var stemmen til oss småbarnsforeldre som prøver å få hverdagen til å gå opp?

Som ikke har dødsfet lønning og vaskehjelp, men som vil jobbe?

For meg begynte den dårlige samvittigheten dagen jeg leverte min eldste i barnehagen for første gang.

Han gråt og klamret seg til meg, mens klokken viste at jeg hadde fire minutter på meg til å komme meg til jobb.

Da jeg kom inn på kontoret slo det meg:

Hvordan har han det nå? Kommer han til å gråte hele dagen?

Og jeg vet jeg ikke er alene.

Følelsen av å ikke strekke til noe sted er en konstant følgesvenn for mange småbarnsforeldre.

Nesten én av tre opplever at arbeidslivet går utover familielivet.

Samtidig er barn, helt naturlig, mye syke – spesielt de første årene.

En barnelege ved Rigshospitalet i Danmark anslår at små barn er syke 60 dager per år i sine første leveår.

Likevel er det knapt rom i systemet for at foreldre skal kunne ta seg av dem.

I Sverige har man noe som kalles VAB-dager (vård av barn) – en ordning der staten gir foreldre økonomisk kompensasjon for å være hjemme med syke barn.

Foreldre har rett til opptil 120 VAB-dager per barn per år. Disse dagene kan deles mellom foreldrene, og utvides i spesielle tilfeller.

Tenk på det: 120 dager!

I stedet for et system som støtter familier i en krevende livsfase, har vi et arbeidsliv som later som om barn ikke er syke så ofte.

Som om barns behov for trygghet og tilstedeværelse bare er noe vi kan «passe inn» på kveldstid og i helger.

Kvinner rammes hardest.

Tall fra USA viser at det er ti ganger mer sannsynlig at mor enn far er hjemme med sykt barn.

En dansk undersøkelse fra 2021 viste at 68 prosent av spurte foreldre opplevde at de hadde liten eller ingen mulighet til å være hjemme med syke barn.

Over halvparten innrømmet at de løy og sa de selv var syke, for i det hele tatt å kunne bli hjemme.

Jobblivet vårt er ikke tilpasset familier. Ikke små barn. Ikke omsorg.

Og konsekvensene er alvorlige.

Er dagens arbeidsliv er tilpasset småbarnsfamilier?aJabNei

I 2023 var sykefraværet blant kvinner oppe i 7,2 prosent. For kvinner i alderen 25–29 år – midt i småbarnsfasen – skyldtes hele 30 prosent av fraværet psykiske lidelser.

Noe skurrer. Og det koster.

Vi vet at barnehagene er underbemannet – spesielt for de yngste.

En fersk norsk studie viser at det aldri er nok voksne i barnehagen til å dekke behovet hos de minste barna.

Samtidig viser forskning at barnehagestart er ekstremt stressende for de små: Barn får målbart forhøyet nivå av stresshormonet kortisol, og det øker i takt med antall timer tilbrakt i barnehagen.

Likevel er det vanlig med bare tre dagers tilvenning, fordi foreldre ikke har mulighet til å være hjemme lenger. Selv om fagpersoner påpeker at det kan ha uante konsekvenser for barna.

Det er ikke rart at småbarnsforeldre sliter.

Vi prøver å balansere alt – jobb, omsorg, økonomi – og ender opp med å føle oss utilstrekkelige på alle arenaer.

Derfor mener jeg at vi trenger en helt ny ordning.

En reell velferdsreform for småbarnsfamilier:

60 prosent stilling med full lønn de to første årene.
80 prosent stilling med full lønn det tredje året.

Det ville gitt oss mulighet til å hente klokken 15, og levere klokken 09.

Til å være hjemme når barnet får øyekatarr, feber eller omgangssyke.

Til å være mer til stede – for barna, for oss selv, for hverandre.

Det ville gitt barna trygghet i en sårbar tid, og foreldre tid til å faktisk mestre omsorgen – ikke bare overleve den.

Det ville også gjort det lettere å si ja til barn nummer to. Kanskje tre. Og det ville avlastet de underbemannede barnehagene.

Fødselstallene stuper. Ikke fordi folk ikke vil ha barn – men fordi systemene rundt gjør det vanskelig.

Når den med lavest lønn – ofte kvinnen – ender opp med mest ansvar for omsorg, handler det ikke om valg. Det handler om økonomi.

Omsorg er ikke et overskuddsprosjekt. Det er selve grunnmuren i samfunnet.

Og når vi ikke tar vare på de som tar vare på barna – da rakner noe fundamentalt.

Dette handler ikke om å få betalt for å «være hjemme og kose seg».

Det handler om å ikke knekke i en livsfase som krever mer enn det er rom for.

Vi trenger et system som gjør det mulig å både være forelder og arbeidstager – uten å miste helsen, kjærligheten eller livsgleden underveis.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no. Unge meninger-prosjektet er finansiert med støtte av Stiftelsen Tinius. Les mer.

Read Entire Article