Jeg var «han rare»

Privat

Hvis du bor i en liten bygd: Denne er til deg.

mandag 23. september kl. 15:52

I byen jeg vokste opp i Trøndelag, vet alle hvem alle er. Du kan ikke dra til senteret uten å møte på en gammel klassekamerat, eller faren til noen du kjenner.

Det er hyggelig, men ikke nødvendigvis så lett, når man føler seg annerledes i en liten bygd.

Da jeg var liten, stakk jeg meg ut på alle mulige måter. Jeg var «han rare». En av få med en annen hudfarge.

Og det hjalp ikke at jeg hadde en boblende personlighet og lagde Youtube-filmer som 11-åring.

Man skulle ikke stikke seg ut, men det gjorde jo jeg.

«Hvorfor ser du ut som bæsj», var det noen som spurte meg i fjerdeklasse. «Hvorfor henger du med han», overhørte jeg noen år senere.

Sånt var det mye av gjennom oppveksten. Følelsen av å være utenfor, satte seg fast i meg.

Foto: Privat

Jeg måtte vise at jeg var norsk nok, integrert nok, «kul nok» for å være en del av gjengen. Men det føltes umulig.

Jeg fikk ikke lov til å passe inn! Sånn føltes det.

Så ble jeg eldre, og flyttet til Oslo. Og det er rart hvordan jeg føler meg så hjemme et sted som er så mye større.

Her i Oslo har det vært så mye lettere å være seg selv, med en haug av mennesker som er ulike og omfavner sine egne, unike kvaliteter.

Denne historien er jeg overhodet ikke alene om. Men det man ikke snakker så mye om, er hvordan det ikke går vekk av seg selv.

Oppveksten min har gjort at jeg ikke så selvsikker som jeg pleide å være. Jeg bærer på frykten om å falle utenfor igjen. Den lille stemmen er der, bak i hodet. Hva om jeg ikke passer inn?

Det synes kanskje ikke på utsiden, men det finnes, på innsiden.

Foto: Privat

Hvis vi visste at vi ga hverandre sår som kan vare et helt liv, kanskje det hadde hjulpet oss med å bli mer inkluderende?

Det høres kanskje ut som en selvfølgelighet, men det er så viktig. Vi må kunne behandle mennesker likt, uansett om de er svarte eller hvite, store eller små, prater godt norsk eller ikke.

Det må være greit å stikke seg frem, eller ikke. Vi er alle likeverdige mennesker.

Jeg har blitt eldre, og nå er det helt greit å dra tilbake til hjembyen min. Jeg går inn for å lage nye, positive minner når jeg er der.

Oppveksten min har gjort meg ekstremt robust og gitt meg et pågangsmot uten like. Det bare gjør så ekstremt vondt, det sitter godt i hjerterota.

Tenk deg om, i møte med andre mennesker. Kanskje særlig hvis du går i klasse med noen som alle har bestemt at er «den rare».

Det kan ha så mye å si, om du ikke følger etter de andre, men utgjør en forskjell.