Jeg heier på regionale regler som sikrer god bestand

1) Når skal hummerforskerne i Flødevigen, som privilegerte rådgivere ved Havforskningsinstituttet, beregne, analysere og presentere effekten av de generelle reguleringstiltakene innført de siste tiårene, sist i 2008?

Så vidt jeg kan forstå, er de relevante siste rapportene fra 2017 og 2019. Både fritids- og yrkesfiskere, og ikke minst forvaltningen i direktorater og departement, venter og fortjener en oppdatering. Ja, det ventes mer enn kuriosa (inkl. hummere som videofilmes mens de vandrer ut og inn av ei teine), god grunnforskning, og de stadige rapportene om «bevaringsområdenes» fortreffelighet. I en kronikk i Dagens Næringsliv i 2023 fastslår Instituttet at forvaltningstiltakene er utilstrekkelige. Oppslag i media i 2024 synes stort sett å dreie seg om behovet for flere bevaringsområder.

2) Når skal forvaltningen (de som lager regelverket og utfører kontroll) presentere mer enn elendighetsbeskrivelser etter kontrollene som utføres? Går det ikke an å fastslå hvem som fusker og hvor problemet er størst (på finere skala enn fylkesnivå)? Dernest bør effektive tiltak målrettes bedre. Mitt inntrykk er at lojaliteten til regelverket under fisket er stor. Er fuskerne utenom sesongen i realiteten ganske få?

3) Hvorfor utøver ikke media kritisk journalistikk og adresserer pkt. 1-2 ovenfor? Jeg våger påstanden at summen av oppslagene som presenteres svartmaler situasjonen unødvendig.

Enhver høsting av en fornybar levende ressurs vil senke tallrikheten og normalt redusere andelen gamle. Slutter man å fiske (skrur av en vesentlig dødelighetsfaktor), vil bestanden øke, og det blir flere større individer. Suksessen i hummerbevaringsområdene bekrefter at hummerbestandens vekstevne (produktiviteten) er bevart.

Selvsagt gledelig nok, men det er ikke så overraskende.

Fiskeri er først en trussel når høstingsraten blir så høy at vekstevnen svikter og bestanden kollapser p.g.a. for liten rekruttering. Holdes derimot høstingsraten moderat, kan bestanden gi vedvarende godt utbytte. Grunnen er at når bestanden høstes, øker tilveksten for å kompensere for den økte dødeligheten. Tallrikheten går ned, men det kan fiskes kontinuerlig. Det er jo dette som er grunnlaget for enhver ansvarlig høsting av levende ressurser.

Flødevigenforskerne hevder hummerbestanden nå er om lag 10% av hva den var for 100 år siden. (Egentlig er det fangstraten målt som «antall hummer fanget pr. teinedøgn», justert for antatte endringer i fiskeeffektivitet, som viser en slik endring. Fangstraten antas over tid å variere med bestandsstørrelsen. En grovkornet metode, men bedre enn ingenting). Dette nedslående tallet brukes så, sammen med suksesshistorien fra bevaringsområdene, til å argumentere for flere og større fredningsområder for å utnytte bestandens «vekstkraft».

Er det nødvendig med flere fredningsområder eller totalfredning for å oppnå et mer akseptabelt høyere bestandsnivå? Neppe.

Det kan meget godt være at dagens regelverk er tilstrekkelig til å bringe bestand og fangstrater opp på et vedvarende godt nivå. Kanskje vil det bare ta lenger tid enn ved totalfredning over hele eller store deler av utbredelsesområdet.

At om lag 30 000 personer i Norge er påmeldt til hummerfisket hevder forskerne i realiteten representerer ubegrenset fiskeinnsats (jfr. kronikken i DN i 2023). Det avgjørende er imidlertid ikke antall påmeldte, men om fiskeinnsatsen målt som antall teinedøgn pr. år øker. Er det belegg for dette?

Jeg våger påstanden at utviklingen heller er positiv enn negativ, på tross av dokumentert fusk og gjenværende svakheter i regelverket. Bevaringsområdene har åpenbar positiv effekt lokalt, men jeg er ikke overbevist om at de på lengre sikt er viktige og riktige regionale forvaltningsverktøy. De er neppe nødvendige, ikke spesielt rettferdige, og de vil kreve intens lokal forvaltning når de gjenåpnes. Jeg heier på regionale regler som sikrer vedvarende god bestand, helst i henhold til politisk etablerte forvaltningsmål.