Jeg hater T-banen

4 hours ago 6

Alle ser ned i mobilen. Ingen snakker med hverandre. Hvorfor?

Søndag 19. januar kl. 08:30

Av: WILLIAM MATTEUS FONN

Det er en kald morgen. Dørene åpnes, jeg går inn, «dørene lukkes», og mobiltelefonen åpnes.

Jeg sjekker varsler, apper, og til og med Facebook, bare fordi jeg vagt husker at det var noe givende der en gang i 2017.

Men nei, bare støy, tull og tøv.

Jeg har noen ganger måtte le av de mest fornuftige menn i dyre dresser på vei til jobb sitte og se på de mest tankeløse og barnslige reels.

T-banens passasjerer – meg selv inkludert – sitter fanget i hver vår lille skjerm, mens livet suser forbi.

En uskreven regel sier også at man ikke setter seg ved siden av noen hvis det finnes et ledig sete et annet sted.

Jeg hater T-banen.

Mange vil heller stå enn å sitte skulder ved skulder med en medpassasjer.

Denne avstanden – de 40 centimeterne mellom skuldrene våre – blir for meg et symbol på en frykt for fremmede. Det er ikke bare været som gjør Norge til et kaldt land å bo i.

Vi setter oss selv på «ikke forstyrr»-modus, dypt nedgravd i en forstyrrende mobil.

Denne frykten ligger som en tåke over et av verdens mest konforme land.

Vi unngår blikkontakt. Vi stenger verden ute med hodetelefonene våre. Samtidig stenger vi oss selv inne.

Denne frykten ligger som en tåke over et av verdens mest konforme land. Vi unngår blikkontakt. Vi stenger verden ute med hodetelefoner.

Vi vil ikke dele oss selv med noen andre.

Vi reserveres oss selv i stedet for å gi av oss selv. I et samfunn der alle ser ned, på sko, navler og skjermer, er det å se opp en motstandshandling.

«Se opp» er ikke bare navnet på en av mine favorittfilmer, men skal bli mottoet mitt for 2025.

«Eventyret er der ute» sier den unge Charles, hovedpersonen i «Se opp». Han drømmer om å oppleve verden.

Men ikke før han blir godt over 90 år får han seg til å gjøre noe med drømmen.

Burde vi bli mer sosiale på t-banen?aJa, det hadde vært fint!bNei, nei, nei!cKanskje se litt mer opp?

Eventyret er der ute, men min oppmerksomhet spinner rundt en bitte liten skjerm.

Det som skjer på den utgir seg for å være et eventyr, men distanserer meg bare fra meg selv og menneskene rundt meg.

Jeg vil ikke sitte å angre på det som 90-åring.

I morgen er det en ny dag. Da skal jeg smile til noen på bussen, slippe noen forbi meg i køen og si noe hyggelig til en fremmed.

Slike små hverdagslige handlinger kan virke ubetydelige, men kan faktisk endre både oss selv og verden rundt oss.

Hver gang vi ser noen som handler annerledes, tvinges vi – om så bare et øyeblikk – til å reflektere over våre egne valg.

Så sett deg gjerne ved siden av meg om du ser meg på T-banen.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no. Unge meninger-prosjektet er finansiert med støtte av Stiftelsen Tinius. Les mer.

Read Entire Article