Jeg har vært allmennlege i 40 år. Jeg ser en blindsone i debatten om sykefravær.

La oss prøve å unngå polariserende utspill, og heller se på hva som kan gjøre en endring, skriver Kristian Furuseth. Foto: Ida Marie Odgaard, Ritzau Scanpix/NTB

Vi må tørre å tenke nytt. Strenge leger er ikke løsningen.

Sommerens debatt om sykefravær har dessverre har ikke ført til så mye nyttig. Tvert imot opplever jeg at den har virket polariserende, uten å gi håp om noen som helst endring.

For å oppsummere: Utgangspunktet for sommerens diskusjon om sykmelding og sykepenger var et utspill fra Navs sjeflege Marit Hermansen. Hun uttrykte bekymring for at mange gravide blir sykmeldt.

Rundt 60 prosent av gravide arbeidstagere opplever å bli sykmeldt minst én gang i løpet av svangerskapet, mest sannsynlig i tredje trimester. Ikke uventet har utspillet utløst protester og blant annet et forslag om redusert arbeidstid for alle gravide.

Mange utspill

Fastlege Kåre Reiten mener å vite at terskelen for sykmelding er for lav, mens stortingsrepresentant Mímir Kristjánsson (Rødt) avfeier Reitens utspill som synsing og føleri.

Nikolai Astrup fra Høyre uttaler til VG at «Folk må skjerpe seg». I et intervju med arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) i VG er overskriften: «Er du frisk nok, skal du på jobb.» I likhet med tidligere har det også kommet krav om at legene må stramme inn sin sykmeldingspraksis.

Aller først, litt om dagens situasjon: Norge har i utgangspunktet en god sykelønnsordning. Den sikrer full inntekt som kompensasjon for sykdom eller skade i opptil ett år og er en av de viktigste velferdsordningene vi har.

Sykefraværet i Norge har økt de siste årene og er høyt i forhold til andre land. I 2024 lå sykefraværet på 4,6 prosent, en økning på 1 prosentpoeng siden 2019. Økningen i utgifter er særlig knyttet til langtidsfraværet.

Statens utgifter til sykepenger økte med 9 prosent i 2024 til 67 milliarder kroner. Utgiftene til AAP (arbeidsavklaringspenger) økte med 16 prosent til 46 milliarder kroner (AAP er ytelsen som etterfølger sykepenger hvis man ikke går tilbake til arbeid).

Utgiftene til uføretrygd økte med 6 prosent til 123 milliarder kroner. Ved slutten av 2024 mottok 373.000 personer uføretrygd. Samtidig er det mange som opplever at de ikke får sine rettigheter innfridd, og det har over år blitt fremmet mye frustrasjon rundt Nav.

Hvor er tiltakene?

Det overordnede arbeidet med sykefraværet rammes inn av IA-avtalen (IA = inkluderende arbeidsliv). Denne fremforhandles under ledelse av arbeidsministeren og etter forhandlinger mellom arbeidstagerorganisasjonene og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).

Den første avtalen er fra 2001, den siste fra februar 2025 etter vanskelige forhandlinger. Den inneholder målsetting om redusert sykefravær, men lite tiltak som kan gi forventning om at veksten i sykefraværet skal bremses.

Etter å ha vært allmennlege gjennom fire tiår, har jeg mye erfaring og kunnskap om sykefravær. Etter mitt syn har debatten unnlatt å fokusere på noe av det aller viktigste: Nemlig hvordan sykefravær kan føre til varig utenforskap med ensomhet og psykisk uhelse. Dette har ikke kommet godt nok frem i sommerens innlegg.

Må tenke nytt

Sykepenger, Arbeidsavklaringspenger (AAP) og uføretrygd er viktige velferdsordninger, men for enkelte fører det til varig utelukkelse fra arbeidslivet uten at det kanskje var nødvendig. Man går da glipp av det sosiale fellesskapet i arbeidslivet og kanskje den erfaringen det er å være til nytte og bidra til fellesskapet.

Selvfølgelig kan man bidra utenom arbeidslivet, men de positive virkningene av en god tilknytning til en arbeidsplass er ofte undervurdert. Derfor må vi tenke nytt og satse ekstra på dem som er i ferd med å falle ut av arbeidslivet.

La oss prøve å unngå polariserende utspill, og heller se på hva som kan gjøre en endring.

Som styremedlem i Ensomhetspartiet har jeg noen kommentarer og forslag:

Det er viktig å jobbe med problembeskrivelsen. Vi bør kunne være enige om at en stadig økning i sykefraværet i verdens friskeste befolkning er et problem.

I tillegg må vi gjennomføre en forventningsavklaring. Hvis det er slik som fastlege Reiten opplever at enkelte åpenbart misbruker ordningen, må det stoppes. På dette feltet må vi også forvente at legene er «strenge» nok. Jeg tror ikke dette er hovedproblemet, men det kan ødelegge legitimiteten til og respekten for sykepengeordningen. Men uansett tror jeg ikke strenge leger vil løse problemet med høyt sykefravær.

Heldigvis har norske kvinner høy deltagelse i arbeidslivet. Dette medfører nødvendigvis en del fravær på grunn av plager som følger med graviditeten. Tilrettelegging er viktig, men likevel er det sannsynlig at fraværet vil være høyt for enkelte. Dette er sannsynligvis «prisen» vi må, og ønsker, å betale for kvinners høye deltagelse i arbeidslivet.

Vi må erkjenne at personer med komplekse psykososiale forhold, for eksempel ensomhet og «vanskelige liv», er mye mer utsatt enn andre for å falle ut av arbeidslivet.

Noen trenger mer

I praksis er det ikke så enkelt at det dreier seg om syk eller ikke syk i et juridisk og biomedisinsk perspektiv. Svak eller lite utdanning øker også faren for utenforskap. Dette er personer som trenger ekstra og langvarig oppfølging. Vi bør se på ordninger som gjør at enkelte kan få en ekstraordinær oppfølging over tid for å oppnå inkludering og aktivitet i arbeidslivet.

Ensomhetspartiet foreslår at arbeidsgiver skal ha plikt til å dekke deler av sykepengene ved fravær lengre enn tre måneder. Vi er sikre på at dette vil bidra sterkt til at arbeidsgiverne legger enda større vekt på tilrettelegging og inkludering slik at den sykmeldte kan komme tilbake i arbeid.

I tillegg til mindre skatt på lave inntekter, foreslår Ensomhetspartiet negativ skatt på lave arbeidsinntekter. Dette betyr at skatteetaten premierer økonomisk dem som begynner i jobb.

Tanken om en sykelønnskommisjon har vært fremmet. Ensomhetspartiet støtter en slik tanke. Alle parter kan ha nytte av å gå dypt inn og tenke om igjen rundt alle disse omfattende problemstillingene. En slik sykelønnskommisjon bør blant annet drøfte grundig hva sykdom er, og hvor grensene for rettigheter går.

Brede forlik

Noen slike eksempler kan være bruk av ofte langvarige sykmeldinger i rene konfliktsaker, langvarige sykmeldinger som følge av egen adferd (slik det ofte ses hos ulike myndighetspersoner) – og hvordan medvirkningsplikten best kan klargjøres og praktiseres, på både arbeidstager- og arbeidsgiversiden.

Vi trenger brede, politiske forlik på dette området. Hvis ikke det skjer, er jeg redd sykefraværet vil fortsette å øke. Vi må slutte med lettvinte, populistiske utspill.

I stedet må vi bli enige om en politikk som ivaretar en god sykeordning, og samtidig stopper en uhemmet utgiftsvekst. Dagens linje er ikke bærekraftig, og fører til varig utenforskap for mange.