Jeg har sett norsk fjernsyn siden 1960. Nå har jeg sett det beste to ganger.

Er det noe Øystein Pettersen (bildet) og «Team Pølsa» ikke gjør, så er det å individualisere ansvar for mestring av livet, skriver Bård Borch Michalsen. Foto: Paal Audestad

Jeg har sett norsk fjernsyn siden 12. august 1960. Nå har jeg sett det beste to ganger: «Team Pølsa».

Tre ganger har jeg lest Eilif Guldvog Hartvedts anmeldelse i Aftenposten av Øystein «Pølsa» Pettersens ferske bok. Det er en anmeldelse inspirert av 1970-tallets naive, sosialistiske tro på statens betydning for et godt liv.

Hartvedts hovedkritikk av «Pølsa» er denne: «Man skal vokte seg for å nøre opp under en kultur som legger alt ansvar for å mestre livet, over på individet.»

Jeg har ikke lest boken, men dette vet jeg: Er det noe «Team Pølsa» ikke gjør, så er det å individualisere ansvar for mestring av livet.

• «Jeg har aldri vært en del av et lag», sa Pia. Hun ble en inspirator for dem alle.
• Sunniva var den stille. Hun ble lederen som gikk foran, trakk og holdt laget sammen.

Selvsagt trengs det rammer – penger, organisasjon, systemer – og hver av deltagerne er avhengig av samfunnsordninger som gir dem muligheter.

Men like mye trengs omtanke, støtte og en vilje og evne til å bry seg om laget sitt. Og det gjelder både anmelder Hartvedt på samfunnets øverste hylle og oss andre. Det norske herrelandslaget i håndball vinner aldri når det gjelder. Damene gjør det. Hos dem er det ingen reservebenk, men de har en ressursbenk.