Jeg har fulgt saken mot Jan Helge Andersen med særlig interesse. Det interessante er hvordan dommen ble til.

Det er grunn til å reflektere over hvilken vekt den allmenne rettsfølelse faktisk tillegges – og bør tillegges, skriver Brynjar N. Meling. Foto: Fredrik Varfjell, NTB

Vil ikke en eventuell omgjøring til tidsbestemt straff være et nesepek til hele meddommerordningen?

Jeg er oppnevnt som bistandsadvokat for Viggo Kristiansen. Med det som bakgrunn har jeg fulgt saken mot Jan Helge Andersen med særlig interesse.

I den nylig avsagte dommen fra Gulating lagmannsrett ble Andersen dømt til forvaring med en tidsramme på to år. Det er i seg selv ikke oppsiktsvekkende. Det interessante er hvordan dommen ble til: De fem meddommerne stemte enstemmig for forvaring. De to fagdommerne stemte for en tidsbestemt straff.

Spørsmålet er hva dette egentlig uttrykker. Det er nærliggende å lese meddommernes standpunkt som et uttrykk for den allmenne rettsfølelse – slik den kommer til uttrykk når vanlige mennesker vurderer både skyld, fare og tillit.

Vekten på den allmenne rettsfølelse

I denne saken synes det klart at meddommerne har lagt avgjørende vekt på samfunnsvernet. Det i seg selv er ikke kontroversielt. Men det reiser et mer grunnleggende spørsmål om hvilke hensyn som skal være styrende når reaksjonsformen skal fastsettes.

Hvorfor straffer vi? Er det for å rehabilitere, avskrekke, markere skyld – eller for å beskytte samfunnet?

Det er selvsagt ikke nytt at hensynet til samfunnsvern trekkes inn, da det er det sentrale i vurderingen av forvaring. Men når det skjer mot fagdommernes vurdering, er det grunn til å reflektere over hvilken vekt den allmenne rettsfølelse faktisk tillegges – og bør tillegges på dette området.

Mitt inntrykk etter å ha fulgt saken er at de «alminnelige» meddommerne var mer i takt med de oppnevnte sakkyndige enn de kappekledde juristene, både hos påtalemyndigheten og hos fagdommerne.

Å gå inn på årsaken til dette vil være å spekulere, men det er i alle fall min refleksjon.

Nesepek til hele meddommerordningen?

Dersom saken bringes inn for Høyesterett, er det nærliggende å tro at det ikke bare er reaksjonsformen som vil vurderes, men også indirekte hvor mye vekt den allmenne rettsfølelse egentlig skal tillegges når retten er delt? Og hvilken betydning skal det ha at de alminnelige meddommerne har overprøvd juristene på et spørsmål som ikke er rent juridisk?

Vil ikke en eventuell omgjøring til tidsbestemt straff være en devaluering av den allmenne rettsfølelsens plass i straffeutmålingen? Et nesepek til hele meddommerordningen?

Og hvem skal da egentlig tale på vegne av «allmennheten» når det var meddommerne – ikke påtalemyndigheten – som mente den rette reaksjonsformen er forvaring?

Varsom med å gi et slikt signal

Det er ikke vanskelig å se for seg at Høyesterett vil legge avgjørende vekt på en mer juridisk vurdering enn lekfolket i Lagmannsretten. Men i en sak som denne, med et langvarig og offentlig gjenopptakelsesforløp i ryggen, vil en tilsidesettelse av meddommernes enstemmige vurdering fremstå som mer enn kun rettslig uenighet.

En tidsbestemt straff i en dom fra Høyesterett, vil ikke det svekke tilliten til at lekdommerne faktisk har en reell stemme i de mest alvorlige sakene?

Høyesterett bør etter min mening være varsom med å gi et slikt signal i en dom.