Jeg hadde to valg. Det ene var å si opp jobben, det andre var å havne i statistikken over langtidssykemeldte kvinner.

Et samfunn som ønsker seg flere barn, må også være villig til å investere i de familiene som velger å få dem, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

Jeg hadde to valg. Det ene var å si opp jobben, det andre var å havne i statistikken over langtidssykemeldte kvinner.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Jeg er kvinne, bor i Oslo, har en mastergrad, huslån i banken og fire barn i alderen tre til elleve år. Helt vanlig med andre ord, bortsett fra på det siste punktet. Der skiller jeg meg fra de fleste av mine medsøstre i Norge.

Jeg mistenker at noen ser på meg som en slags superkvinne, en som er født med et ekstra gir. En kvinne med full kontroll, som vet hva som er godt nok, og som med besluttsomhet og presisjon balanserer jobb og familieliv.

Kjære medsøstre, det kunne ikke vært lenger fra sannheten. Jeg har ikke fått i pose og sekk, jeg har måttet ta et valg som burde vært unødvendig.

Valgets kvaler

Da jeg fikk barn nummer tre, jobbet jeg i staten. Jeg hadde god lønn, trygge rammer og konstant underskudd i tidsbanken.

Jeg var alltid sent ute, uforberedt, nederst ved møtebordet og nederst på den interne lønnsstatistikken. Med tre permisjoner bak meg var jeg heller ikke berettiget til noe annet, eller?

Det var da jeg fikk nei fra sjefen på spørsmålet mitt om fritak fra det obligatoriske kakelotteriet for å hente i barnehagen, at det gikk opp for meg at jeg tapte på alle fronter. Økonomisk, sosialt og på hjemmebane.

Jeg hadde to valg. Det ene var å si opp jobben, det andre var å bli et nummer i statistikken over langtidssykemeldte kvinner. Jeg valgte det første.

Har tapt seks millioner

Hva har dette valget kostet meg i kroner og øre? Hvis man tar utgangspunkt i en gjennomsnittlig årslønn for en overingeniør og multipliserer det med de sju årene jeg gikk glipp av i arbeidslivet, kommer jeg frem til et grovt anslag på seks millioner kroner i tapt inntekt.

Og selv om det tidvis har føltes slik, er jeg ikke alene. Statistikken viser at over dobbelt så mange kvinner som menn jobber deltid. Så det handler ikke om privatøkonomi; samfunnet som helhet taper på at kvalifiserte arbeidstagere jobber deltid eller trekker seg helt ut av arbeidslivet i småbarnsperioden.

Utenforskap og skam

Men det er ikke bare tall, det er også snakk om emosjonelle kostnader. Å måtte velge mellom karriere og familie for ikke å rakne er en belastning i seg selv. For ikke å snakke om at jeg har gjort noe så politisk ukorrekt som å gjøre meg selv avhengig av en mann.

Jeg har følt på utenforskap og skam. Styggen på ryggen sier at jeg burde mestret begge deler, jeg kunne bare bitt tennene sammen som alle de andre.

Men vissheten om at når det kommer til omsorg og kjærlighet, så kommer kvantitet foran kvalitet, har gitt meg styrke i valget mitt. Jeg har kunnet være til stede i de små øyeblikkene. For en privilegert luksus i vår tid! Og for et savn når man ikke har den muligheten.

Et trygt fang

Tenk dere et samfunn der tid med de minste barna i de formative årene ikke er forbeholdt de privilegerte, men en grunnleggende rettighet for alle familier.

Redusert arbeidstid med full lønn i småbarnsperioden er stadig oppe til diskusjon, men «sekstimersdagen» blir ofte møtt med skepsis og latterliggjøring i politiske diskusjoner. Slik jeg ser det, gjenspeiler denne holdningen en utbredt oppfatning om at omsorgsarbeid ikke har noe status i samfunnet.

Teknologien gir oss muligheten til å skape et mer fleksibelt og rettferdig arbeidsliv, men foreløpig kan den ikke erstatte et trygt fang.

Hvorfor ikke omfordele noe av tiden man sparer på digitalisering, til dem som trenger den tiden mest? Nemlig småbarnsforeldre.

Omsorgens pris

Tallene tale er klar: Kvinner som prioriterer omsorg, betaler en høy pris. Dette kan forklare hvorfor stadig færre kvinner velger å få mange barn.

Fødselstallene i Norge har sunket til et historisk bunnpunkt med under 1,5 barn pr. kvinne i gjennomsnitt. Når politikere oppfordrer kvinner til å føde flere barn, må de samtidig legge til rette for at det er bærekraftig, både for økonomien og livskvaliteten i familien.

Jeg har gjort mitt valg, men det har kostet. Et samfunn som ønsker seg flere barn, må også være villig til å investere i de familiene som velger å få dem.