Jeg er ikke redd, men veldig bekymret

Illustrasjonsfoto fra Aftenpostens og Svenska Dagbladets artikkel «Den svenske invasjonen». Bakgrunnsbildet er fra sak hvor dop knyttes til svenske gjenger. Foto: Privat/Spaning

Kampen mot utenforskap, mobbing, rasisme, fattigdom, skolefrafall, trangboddhet og arbeidsledighet er viktig. Men det er ikke nok.

Jeg er ikke redd. Men jeg har en stor bekymring. Det vil si to store bekymringer. Og derfor er jeg veldig på vakt. Det gjelder kriminalitet, organisert kriminalitet og nærmiljøet vårt.

Bekymringen min har fått næring av artikkelserien Aftenposten og Svenska Dagbladet har kjørt om hvordan svenske bander prøver å få innpass i norske lokalsamfunn. Takk for godt journalistisk arbeid med et svært viktig samfunnstema!

• Min første bekymring er: Vi vil klare å beskytte nærmiljøet vårt på Haugerud og Trosterud mot organisert kriminalitet?
• Den andre bekymringen følger av den første: Vil det politiske miljøet klare å komme opp med en «kraftpakke» av tiltak som bygger opp under innsatsen vi gjør lokalt?

Vi som bor på Haugerud og Trosterud, tror vi har klart å skape et godt, sterkt og trygt nærmiljø – i et område som ut fra sosiale og økonomiske indikatorer skulle være svært dårlig stilt. Selv om vi kommer dårlig ut på mange kommunale statistikker, scorer vi høyt på trivsel. Skolene, bydelen, politiet og hele frivilligheten driver et omfattende forebyggende arbeid hele året for å trygge oppvekstmiljøet.

Men indikasjonene på at vi vil møte nye trusler, har vi sett i flere år. Internasjonale bander legger under seg land og regioner i ulike deler av verden gjennom bruk av terror og vold, finansiert av salg av narkotika og våpen, arbeidslivskriminalitet, hvitvasking av penger, menneskehandel og prostitusjon.

Ikke alle utfordringer kan møtes på lokalt nivå

Nasjonalt har Aftenposten dokumentert at særlig svenske kriminelle opererer i Norge med unge leiemordere, rekruttert av bander som prøver å etablere seg i Norge. Og lokalt har vi opplevd en oppblomstring av dealing og røyking av dop de siste par årene. Først i det skjulte, nå temmelig åpenlyst.

Mange problemer løser vi selv, og vi gjør det fortløpende. Dreier det seg om en knust rute, en slåsskamp eller noen tenåringer som av nysgjerrighet tester ut hasjrøyking, klarer vi å håndtere det selv. Det har vi rutiner for og erfaring med.

Men det er ikke alle utfordringer som kan møtes med kun lokal innsats.

Det blir straks noe annet når slåsskampene utkjempes med macheter og skytevåpen.

Vi har hatt episoder da det har vært bare millimeter som har skilt unge tenåringer fra å bli drapsofre og drapsmenn. Og det blir en annen sak når det ikke er lokale unggutter, men proffe dopselgere som sirkulerer rundt sentrene, skolene og idrettsanleggene i dyre biler og avtaler kjøp og salg av dop via meldinger og sosiale medier.

Det kan være begynnelsen på at kriminelle gjenger prøver å skaffe seg Haugerud og Trosterud som sitt territorium og etablere monopol både på dopsalg og voldsbruk.

Teknikken er enkel. Lokale ungdommer «kjøpes» til å bli løpegutter for store karer i den kriminelle verden. Folk uten nåde. Frakter du en veske fra A til B og får et par dyre joggesko eller en flott jakke for jobben, er du solgt. Da har du brutt en grense.

Bandene «har noe på deg», og du har mistet friheten: friheten til å snakke, friheten til å si nei takk, friheten til å hoppe av, slik Aftenposten har beskrevet. De mest kyniske raner sine egne løpegutter når de har fått i oppdrag å frakte et parti dop. På den måten setter de guttene i narkogjeld i veldig ung alder.

Forebyggingen i dag er viktig, men ikke nok

Ja, mye kan forebygges ved å lage gode lokalsamfunn! Kampen mot utenforskap, mobbing, rasisme, fattigdom, skolefrafall, trangboddhet og arbeidsledighet er viktig av mange grunner. Jeg bruker all min tid på slikt arbeid.

Men det er ikke nok i møte med organisert kriminalitet og dop! Kriminelle gjenger finner uansett sine markeder og sine løpegutter. De finner de sårbare og de nysgjerrige, uavhengig av levekår. Men marginaliserte unge er ofte et lettere bytte.

Om vi skal lykkes lokalt, ervi med andre ord helt avhengige av hjelp fra storsamfunnet.

En av mine store bekymringer nå er om det politiske systemet er i stand til å komme frem til omforente og kraftfulle innsatser.

Eller kommer vi til å få enda en debatt av «My Fair Lady-typen»? Anything you can do I can do better! No, you can’t. Yes, I can! Vi har hørt argumentene: Vi har 100 millioner kroner mer i vårt budsjett. Dere gjorde ingenting da dere satt i regjering! Velkommen etter – vi forslo dette for ørten år siden, men da stemte dere imot!

Og slik går nu dagan med mer eller mindre vellykte forsøk på å score politiske poenger.

Men faktum er at mot organisert kriminalitet holder ikke enkelttiltak eller enkle tiltak, hvor gode og viktige de enn måtte være. Det krever innsats av mange slag og på alle nivåer, fra globalt og nordisk nivå og helt ned til nasjonale tiltak og innsats i området rundt Haugerud- og Trosterud-sentrene.

Ti tiltak mot organisert kriminalitet

Plassen tillater ikke å utbrodere. Det får bli noen overskrifter som skisserer hva en «kraftpakke» mot organisert kriminalitet må inneholde:

1. Internasjonalt politisamarbeid for å avdekke produksjon, transport og salg av illegale varer.
2. Intensivert politisamarbeid med Sverige for å avdekke svenske banders forsøk på etablering i Norge.
3. Mer penger til grensekontroll som kan avdekke transporter av dop, kjeltringer, våpen og lignende inn til Norge.
4. Raskere reaksjoner mot unge lovbrytere og et bredere utvalg av reaksjonsformer.
5. Mer synlig politi i gatene. I vårt tilfelle rundt sentrene, skolene og idrettsanleggene. Også «i fredstid», ikke bare når noe galt har skjedd.
6. Klarere mandat til politiet for å kunne avdekke organisert kriminalitet og dopsalg, ikke minst mulighet for å ransake mobiltelefoner.
7. Skolering av både ungdommer og foreldre med oppdatert kunnskap om risikoen ved rusmiddelbruk.
8. Lokale prosjekter som styrker foreldrene i foreldrerollen og som bygger relasjoner mellom foreldre i nærmiljøene.
9. Ressurser i skolene til å ha miljøarbeidere, sosialagenter o.l. som kan jobbe konsentrert med unge som er i ferd med å falle utenfor eller skape konflikt.
10. Endre lovgivningen rundt taushetsplikt slik at offentlige instanser kan samarbeide mer effektivt i å hjelpe ungdom og avdekke kriminalitet. Informasjonsplikt blir like viktig som taushetsplikt.