Dag Inge Ulstein har havnet i en lei posisjon. Han har sagt tydelig nei på utallige spørsmål om han vil bli partileder i KrF på permanent basis.
Det kan virke rart å plutselig si ja da. Men det kan tvinge seg frem nå.
Om ikke annet er det noe Jesus-aktig over det hvis det skjer:
Han dro, men kom tilbake.
Jeg tror Ulstein har ment det når han har sagt nei. Han har vært flere år i toppolitikken. Som statsråd, i partiledelsen i KrF og som stortingsrepresentant. Før det var han byråd i Bergen. Alle som har fulgt bergenspolitikken med et halvt øye vet at det også krever sitt.
Nå var det på tide med en annen hverdag med familien.
Men omstendighetene rundt ledervervet i KrF har endret seg. Minst to ting har skjedd siden sist Ulstein sist sa ettertrykkelig nei:
Det begynner å synke inn i partiet hvor alvorlig krisen i KrF er. Og mangelen på kandidater som kan løfte partiet ut av den begynner å bli synlig.
Derfor har mange innstendig bedt Ulstein om tenke seg om enda en gang. Og det ganske raskt.
Ett år før valget er det katastrofalt at det er fullstendig bingo hvem som blir partileder.
Stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad kunne kanskje kommet tilbake som partileder, men det virker ikke å være aktuelt i denne runden. Han har også takket nei til gjenvalg på Stortinget.
Andre nestleder Ida Lindtveit Røse har vært pekt på som en god lederkandidat. Det er likevel høyst usikkert om tidspunktet er rett. Hun er for tiden sykemeldt og har uttalt at hun står i en dyp krise i familien.
Når Ulstein med tyngde har sagt nei, har det oppstått et vakuum som nå fylles av alskens kreative forslag om lederkandidater. Folk som ikke har vært sentrale i partiet på årevis, blir plutselig foreslått fra sidelinjen. Eksempelvis Filip Rygg, byråd i Bergen for over ti år siden.
Skulle Ulstein melde seg til tjeneste likevel, vil det derfor bre seg en lettelse. Han er politisk plassert ganske midt i partiet, og kan derfor virke samlende. At han overbeviste i partilederdebatten på NRK i august har nok også økt presset på han. Og så sitter han allerede i partiledelsen, og representerer kontinuitet i ustabile tider.
Men noen roller går man ikke halvmotivert inn i. Særlig ikke jobben som leder for et parti i krise.
Skal man spre håp og tro til en gjeng som henger med hodet, krever det dedikasjon til oppdraget. En partileder kan ikke logge av hver helg. Det trengs en indre motivasjon for jobben for å lykkes.
Så kan selvsagt en krise utløse en ny motivasjon i seg selv.
Kanskje får det en større verdi å ofre egen familietid for å løfte frem familiepolitikk, når partiet står ved kanten av stupet.
Men han vil bli utfordret på mer enn egen motivasjon.
Han vil antagelig som partileder ikke sitte på Stortinget. Han er ikke kandidat til den sikre KrF-plassen til Stortinget fra Hordaland. Han har takket nei. Der ligger 22 år gamle Joel Ystebø an til å toppe listen.
Det er en betydelig ulempe for et parti at partilederen ikke sitter på Stortinget. Det har skjedd før, men stort sett fordi et valg har gått skeis.
Det er ikke mulig å spinne det til at det er en fordel. At det frigir plass til nye talenter veier ikke opp for ulempene. Ulstein vil, hvis han ender opp som partileder utenfor nasjonalforsamlingen, være delvis frakoblet det aller viktigste partiet gjør.
Det finnes ett eneste argument for at det er en god løsning: At det er det som skal til for at Ulstein skal si ja.
Ulstein vil trolig også bli utfordret på at han kan fremstå som en noe midlertidig løsning. Rett nok er det viktigste for KrF nå å bare få seg en partileder så de slipper å stille med en pappfigur i partilederdebattene fremover.
Men det er ikke en overgangsfigur partiet trenger. Ulstein trenger i så fall overbevise folk der ute om at han er noe mer.
De står nå foran sitt tredje partilederbytte på få år. Til sammenligning har Høyre hatt samme leder i 20.
For hele borgerlig side betyr det mye hva som nå skjer i KrF nå. For hver dag kaoset fortsetter, blir veien til regjeringsskifte noen skritt lenger.
Det overrasker meg ikke om det var høytlesing fra Fjellvettreglene heller enn Bibelen på KrFs landsstyremøte i dag: Det er ingen skam å snu.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.