Israel bytter ut kropper med byråkratiske kategorier

Man ser ham for seg, en statsminister som «beklager» og polerer verbet. Beklagelsen har alltid en pressesekretær. I mellomtiden bærer verden pressekort som synkelodd, skriver Mustafa Can om Benjamin Netanyahu. Foto: Ronen Zvulun, AP/NTB

Kanskje er dette vår tids største stilgrep: at det mest ekstreme ikke høres ut som skrik, men som administrasjon.

Man lærer seg fort to typer stillhet i krig: Den ene er når et trappehus på et sykehus imploderer, og kameraer, penner, stetoskop og skrik krystes sammen til en lukt av støv. Den andre er den balsamerte tausheten på pressekonferansene, der ordene later til å snakke, men allerede er fortiet: Det forsikres at hensikten ikke er å drepe – det skjer bare likevel. Grundig, men uten ansvar.

Denne kunsten behersker den israelske krigsmakten. Ved å bytte ut kropper med byråkratiske kategorier flyttes hendelsen fra moral til teknikk: presisjon, rutiner, protokoll.

Subjektet utraderes: «Vi skjøt» blir til «skudd avfyrt». «Sykehus» blir «målområde». «Døde barn» blir «sekundære skader». Dermed oppløses moralen i grammatikk: Skylden blir journalnummer, en teknikalitet.

En velkjemmet hund

«IDF retter seg ikke med hensikt mot sivile», sier den israelske hærens talsperson om angrepet på Nasser-sykehuset i Khan Younis, der fem journalister og flere redningsarbeidere ble drept. Språket legger seg til rette som en velkjemmet hund foran ruinen.

Koordinater blir delt, løfter forlatt, men i neste bulletin krigståkespråk: «i strid med standardrutinene», «feilidentifisering» og løftet «justere måten vi arbeider på».

Refrenget er aldri til for å overbevise, bare for å tære ned: Når samme ord gjentas lenge nok, blir selve lidelsen bakgrunnsstøy.

Håndverket kan beundres. Å stemme stridsvogner i moll krever et øre trent i død. Man leter etter det menneskelige – finner et adverb som får førstehjelp: «utilsiktet» bæres ut på en båre av mikrofoner og friskner til.

Substantiv har ingen skuddvest: barn, sykehus, sykepleier, journalist tar smellen.

Kulene stopper i kroppene, ordene går fri.

«Den tragiske ulykken»

Retorikken skal ikke først og fremst overbevise omverdenen – den skal fungere innover, som skjold: «Sikkerhet», «presisjon» og «humanitære hensikter» lar den talende staten slippe å se sin egen vold.

Ordene er selvhypnose: I massegravene ser man likevel sin egen edelhet.

Statsminister Benjamin Netanyahu skriver: «Israel beklager dypt den tragiske ulykken ... Israel verdsetter arbeidet som utføres av journalister ...»

Kvitteringen ligger i statistikken: Nesten 250 journalister er blitt drept i Gaza – den dødeligste krigen for pressen som er blitt dokumentert.

Man ser ham for seg, en statsminister som «beklager» og polerer verbet. Blikket går i kryss mellom teleprompter og verden.

Beklagelsen har alltid en pressesekretær. I mellomtiden bærer verden pressekort som synkelodd. Navnene – Mariam Dagga, Hossam al-Masri, Mohammed Salama, Moaz Abu Taha, Ahmed Abu Aziz – renner som en lekkasje i språket og dekkes over av «den tragiske ulykken».

Her oppstår asymmetrien: Overgrepene til Hamas 7. oktober benevnes i brutalt konkrete ord, «slakt», «massevoldtekter», «terror» – mens Israel oppløser handlingene sine i «incident», «avvik», «operasjon». Vestlige medier gjengir ukritisk israelske representanters ord og narrativ.

«Avvik» blir en etikett på død

Gjennom kontrasten mellom konkresjon og abstraksjon blir det avgjort hvilke ansikter vi ser, og hvilke som blir redusert til sifre. Det er et vuggeviseleksikon – et bedøvende vokabular som gynger verden til ro mens sifrene stiger.

Humoren lever også, trassig som ugress. Den stikker opp der en hjelpekonvoi blir truffet tre ganger på rad, en pedagogisk skisse over hva «utilsiktet» må bety i moderne krigføring: først en feil, så en større feil, deretter et løfte om en utredning som aldri blir noe mer enn et løfte.

Gjentagelsen er våpenet, et tåketeppe mellom angrep og angrep. Først fremme ved øret vinner, løgnen lager overskriften, dementiet får en fotnote.

De tre angrepene beskrives i etterkant som alvorlige feil og brudd på rutiner. Den dødelige ilden blir pakket om til «uhell» som skal «utredes». «Avvik» blir en etikett på død. En bombe erstattes av en beklagelse – arkivert som «tragisk uhell».

Utredningen blir tilintetgjort i ilden. Bare fraværet kommer tilbake, avløst av neste protokollord: «incident» – som om Gaza ikke var en langtrukken ødeleggelse, men en rekke «feil» døpt til «sikkerhet».

Ordet «forsvarskrig» fungerer som forheksing: Si det, og følgene – uansett hvor groteske de er – settes i en moralsk ramme. Å stille spørsmål ved ordet gjøres suspekt, som om innvendingen gjaldt retten til å leve og selve Israels eksistens.

Beroliger ikke de rammede

Krigen er blitt en retorisk høyskole. På pensum står det hvordan man sier at man verner sivile og samtidig knuser dem til aske. Hvordan man veier ordet «sikkerhet» i den ene hånden og etterlevningene etter pressekorpset i den andre – og likevel påstår at bølgen er kalibrert.

Hvordan man, i en setning, forsikrer om respekt for humanitært arbeid og likevel lar ambulanser bli preteritum: kjøretøy og mennesker pepres med bly, redningen stopper i verden for så å lukkes i språket som «feil», «utredning», med ansvaret innmurt i protokollen.

Det beroliger ikke de rammede – det beroliger publikum. Følelsen av at «noe er blitt gjort» uten at noe forandres. Kulene stoppet sirenene, språket lukket dokumentet.

De kaller det «deeskalering». Kartet blir fylt av kratre. Koordinater som skulle beskytte, blir lister over mål.

De sier «kirurgisk presisjon» – amputasjonsavdelingen kvitterer.

De sier «proporsjonalitet» – proporsjonen måles i likhus.

De sier «humanitær korridor» og murer igjen i begge ender.

De sier «presis targeting» og treffer alt som ikke var målet.

De sier «vi følger lovene» – ruinene har form som paragraftegn.

De sier «forsvarskrig» og mener den eufemismen som skjuler det verden ser: folkemord i sanntid.

Mennesker blir sifre

Kanskje er dette vår tids største stilgrep: at det mest ekstreme ikke høres ut som skrik, men som administrasjon. Ikke flammende taler, men kjølig, snusfornuftig passiv. Når hele områder kvernes i stykker, deretter forklares. Når mennesker blir sifre, sifre blir bilag, bilag blir pressebrifer, da forstår man at tragedien ikke lenger bærer maske – men et journalnummer i en database dit ingen når frem.

Jeg forsøker å forestille meg verden fra lommekameraet til en død reporter, det som overlevde kroppen. Kanskje noe trivielt: en halv lyspære i taket på en korridor, en avrevet barnesko, en heisdør som aldri mer skal åpnes. Fragmenter av hverdag, nå arkivert i den tausheten der livet stanset.

En skolebok, svidd i kantene, oppslått på en side ingen lenger skal lese.

Desperate barn som strekker frem tomme kasseroller og bokser.

Tre mursteiner som liggeplass, en hvit svøping, en voksen hånd rundt en femårings hode – bare navnet gjenstår: Jamal al Najjar.

Bombede teltleirer med svidde rester av levde flyktningliv.

Et barn blir skutt, fremdeles med matposen i hånden.

Det er det som blir igjen når hensikten har forsvunnet, men verktøyene fortsetter å arbeide, som om kroppen var tekst og kulen redaktør.

Språket der mangler adverb og bortforklaringer. Det bare navngir: kropp, blod, betong. Det teller uten å blunke. Resten gjør fornektelsen – selvhypnosens syntaks som holder selvbildet rent mens virkeligheten mørkner.

En stil som dreper

Sånn som dette burde en ærlig uttalelse høres ut: «Vi gjør det.» Ingen adverb. Ikke noe «Israels verdsetter arbeidet som utføres av ...» fulgt av en oversikt over dem man nettopp har gjort ute av stand til å arbeide.

Man kunne stoppe der; ikke enda en rituell forsoning mellom skudd og syntaks.

Inntil da lever vi i beklagelsens republikk, der hver ny massegrav åpner med en pressemelding og hvert kamera som stilner, blir erstattet av en mikrofon som sier at stillheten var utilsiktet. Noen kaller fremdeles dette for forsvar. Litteraturen, om den får siste ordet, kaller det for hva det er: en stil som dreper.

Og likevel, under fernissen, nekter en setning å underskrive sin egen unnfallenhet. Den er liten, men urokkelig. Den begynner slik og nekter å slippe taket: Si ikke «beklager» – selve ordet er allerede en massegrav.

Oversatt fra svensk av Håvard Syvertsen.