«Jocasta’s Line» er egentlig altfor mye på én gang, men det hele lander fabelaktig støtt.
Publisert: 14.09.2025 16:10
Det svimlende ambisjonsnivået er til å bli skeptisk av. Greske myter, gammel musikk, nyskrevet musikk, koreografi av Sir Wayne McGregor. Nasjonalballetten, Operakoret- og orkesteret og internasjonale solister. Hele huset i sving. Dette er definisjonen på et såkalt «gesamtkunstwerk», Richard Wagners forestilling om et totalverk der alle kunstformene møtes og (helst) går opp i en høyere enhet.
Det er bare det at sånne prosjekter sjelden gjør det. De gaper over for mye, elementene slår hverandre ihjel. Eller de roter seg bort i et forsøk på å trekke én universell sannhet ut av komplisert materiale. «Jocasta’s Line» unngår alle disse fellene.
Les hele saken med abonnement