Torbjørn Røe Isaksen om Charlie Kirk: – Dette er ikke den konservatismen vi er vant til

– Dette er ikke den konservatismen vi er vant til, sier Torbjørn Røe Isaksen.

Drapet på Charlie Kirk har rystet USA. I Norge har drapet ført til en opphetet debatt om hvordan meningene hans bør omtales. Foto: Thomas Machowicz, Reuters / NTB

Charlie Kirk skapte strid – også etter sin død. Drapet på den amerikanske aktivisten og organisatoren har ført til en opphetet debatt om hvem han var, og hva han sto for.

En rekke medier har trukket frem Kirks kontroversielle meninger om kvinners og transpersoners rettigheter, om innvandrering og om muslimer egentlig kan bli amerikanere. Andre mener ordene hans blir tatt ut av sammenheng, for å svartmale den drepte amerikanske aktivisten.

Så spørsmålet gjenstår: Hva mente egentlig Charlie Kirk? Hvordan skal vi forstå tankene hans? Og i hva slags historisk sammenheng hører de egentlig hjemme? Var han høyreradikal, eller ganske enkelt en konservativ aktivist?

For å få hjelp til å svare på disse spørsmålene – og til å oversette Kirks politiske idélandskap til norsk – ringer vi Torbjørn Røe Isaksen. Han er politisk redaktør i E24 og tidligere Høyre-politiker. Viktigst i denne sammenhengen er det likevel at han har skrevet om den konservative idétradisjonen i mer enn 15 år, i essays og i bøker.

– Jeg tror jeg vil bruke begrepet «kristen nasjonalist», det er ganske nøkternt. «Det harde høyre» er også et godt begrep, sier Isaksen.

– Gjennomsyret av «woke»

Isaksen plasser Kirk midt i den amerikanske Maga-bevegelsen. Det er vanskelig å beskrive ham, uten også å snakke om bevegelsen rundt Trump, mener han.

– Kirk var MagaMagaFor "Make America Great Again". Donald Trumps slagord har satt navn på den politiske bevegelsen som dominerer det republikanske partiet-republikaner. Han var en veldig hardcore støttespiller for Trump. Han var en nær venn av familien, sier Isaksen.

– Så dette er egentlig et spørsmål om Trumps ideologi?

– Ja, til en viss grad. Han har sitt utgangspunkt på den kristne høyresiden i USA, og den delen av den kristne høyresiden som har gått helhjertet inn bak Trump, sier Isaksen, og fortsetter:

– En av nøklene til å skjønne denne delen av høyresiden, er at deres analyse er at institusjonene i vestlige land er infisert til beinet av venstresidens tankegang. De mener vi lever i en verden der kulturen, politikken og økonomien er gjennomsyret av venstresiden, sosialisme og det de kaller «woke». Her kommer også begrepet «kulturmarxisme» inn. Det gir veldig mørke assosiasjoner i Norge. Dette er ikke den konservatismen vi er vant til, sier Isaksen.

Han beskriver den typiske, moderne europeiske konservatismen som et forsvar for institusjonene, for forsiktige endringer av samfunnet.

– Denne høyresiden har ikke det som politisk program lenger, sier han.

Den nye amerikanske høyresiden har i stedet hentet ideer fra ganske overraskende kilder.

En italiensk filosof

Deler av den amerikanske konservative bevegelsen har nemlig begynt å lese den italienske, kommunistiske politikeren og filosofen Antonio Gramsci. Gramsci ble fengslet av de italienske fascistene i 1928, og skrev sine viktigste tekster i fengsel, frem til han døde i 1937.

Den viktigste av Gramscis ideer – eller i alle fall den som har fått størst virkning etter hans død – er teorien om kulturelt hegemoni. Det handler kort fortalt om at borgerskapets makt over politikken var befestet i de kulturelle institusjonene. For å bekjempe denne makten, holdt det ikke kun med ren politisk organisering. Gramsci mente at venstresiden også måtte skape en annen, alternativ kultur, som kunne kjempe om hegemoniet.

Gramscis ideer var svært viktige for den venstreradikale studentbevegelsen på 60- og 70-tallet. At tekstene hans har nådd den amerikansk Maga-bevegelsen, ble omtalt med en viss forbløffelse i The Wall Street Journal tidligere i år, i en artikkel med tittelen «Møt MAGAS favoritt-kommunist».

– Forståelsen av politikk i dette miljøet ligger nærmere det som var den venstreradikale forståelsen av politikk på 60- og 70-tallet. Politikk er ikke bare noe som handler om valg og fordelingen av goder. Politikk er også en altomfattende kulturkamp, sier Isaksen.

Charlie Kirk under et arrangement «AmericaFest 2024» i desember i fjor. Foto: Cheney Orr, Reuters / NTB

– En konservativ radikalisme

Som del av denne kulturkampen drev Kirk en kampanje mot liberale professorer ved universitetene i USA. Kampanjen heter «Professor Watchlist». På nettsidene står det at kampanjen «avslører» professorer som «fremmer venstreside-propaganda i klasserommene».

– Det er viktig for å forstå denne delen av høyresiden at de mener at de liberale gjennom flere tiår har kolonisert de ulike institusjonene i det amerikanske samfunnet. Og med institusjoner mener de musikken, filmene, skolene og universitetene. Dette er en konservatisme – hvis vi skal kalle Maga og Trump det – som ikke vil hegne om institusjonene, men som vil rive dem ned.

– Er ikke dette egentlig ganske nært definisjonen på radikalitet?

–Jeg mener at dette er en form for konservativ radikalisme. Jeg mener det er en presis beskrivelse. Det høres kanskje ut som en selvmotsigelse, men det finnes en presedens for dette. Det er en strømning i europeisk historie, en del av den konservative tradisjonen. Du finner den for eksempel hos ulike grupper tradisjonalister – ofte autoritære – i mellomkrigstidens Europa, sier han.

Teori og praksis

Isaksen sier han tror noe av det som gjør det vanskelig å beskrive Kirk, kommer av måten han var aktivist på.

– For hva er det Charlie Kirk gjør? Han reiser rundt og arrangerer åpne møter på universiteter, han svarer på kritiske spørsmål. Det er veldig merkelig å kalle det for fascisme, det å reise rundt og møte sine meningsmotstandere i en – riktignok ganske hard og aggressiv – debatt.

– Fordi det er en demokratisk praksis?

– Ja. Hvis han bare hadde sittet i kjellerleiligheten sin og spydd dette ut, så hadde det kanskje vært annerledes, men noe av det som kjennetegner Kirk, er måten han var aktivist på, sier Isaksen.

– Og det er vanskelig å vurdere denne ideologien, og hva den er, uten å se på hva Trump gjør. Jeg mener det er klart at han har en autoritær tilbøyelighet, men vi vet ikke ennå hvor han vil ende opp. Men det er klart, hvis han ender opp på et dårlig sted, så er det slik som dette det begynner, avslutter han.