Ibsen skrev ikke om somaliske taxisjåfører eller norske «brats». Det bør norsk teater ta innover seg.

Hvorfor er teater så traust? I sommer fikk jeg svar ved et basseng i Sandvika og i et studio på Sandaker.

Slik ser det ut når jentegjengen møtes ved et basseng femten år etter fyllefestene. Her ved Vivild Falk Berg og Camilla Klaudiussen i «Brathouse». Foto: Cameron Daravi/Pressebilde

Solen var augustheit. Jeg hadde kjøpt ny skjorte, nye solbriller og var spent på hvem som dukket opp på søndagsforestillingen av «Brathouse». Selv gikk jeg alene. Ville noen si «hei»?

Det var litt som første skoledag, bare at jeg var anmelder – og de andre rundt meg publikum. Det første jeg la merke til, var at publikum hadde endret seg. Særlig kvinnene. Noen kom i olashorts og T-skjorte. Andre i dype utringninger.