Iben(15): – Vi fortjener bedre

– Neste år får jeg våpen.

Iben Nikoline Abild (15) fyller de sølvgrå matskålene til huskyene Milo og Simba.

Dagens høydepunkt i hundegården i utkanten av Longyearbyen. Mat, løping og kos. Mye kos.

– Vi trenger ikke partytriks. Det er jo tidenes brag å bo her oppe. Og dette er skikkelig bra for min psykiske helse, sier Iben.

Hun gleder seg til snøen snart kommer. Da drar hun og de seks hundene på sledetur i vintermørket.

– Jeg er ikke redd for isbjørn. Men jeg vet den dreper meg hvis jeg møter en. Jeg er ikke rask eller sterk nok.

Først til neste år får hun bevege seg utenfor isbjørnskiltenes usynlige gjerde.

Med rifle på ryggen har hun hele Svalbard som sin lekeplass.

– Med et våpen får jeg så sinnssykt mye frihet.

Iben har vokst opp i Longyearbyen, og elsker det.

Et tolerant og imøtekommende samfunn med en miks av ulike nasjonaliteter. Her kjenner alle alle.

Men noe har endret seg de siste årene. Og Iben merker det.

En ungdom. En mamma. En pappa.

På 14 måneder har tre av innbyggerne valgt å ikke leve mer. Det merkes i et lite lokalsamfunn.

I en rosa genser blant maktsterke mennesker sto Iben med tårer i øynene. Scenelyset på Kulturhuset i Longyearbyen var rettet mot henne.

Med et alvorlig budskap stilte hun politikerne til veggs.

De var på Svalbard for å lytte til innbyggerne om den såkalte Svalbardmeldingen, som skal bestemme regjeringens mål og ambisjoner for øygruppa de neste årene.

Iben gråt også da hun leste gjennom talen sin en siste gang. Hun var nervøs.

– Jeg følte jeg bar mye vekt på skuldrene. Ikke negativt, men fordi det jeg skulle si er så viktig.

For henne, og for de andre ungdommene på øygruppa.

Det handlet om utenforskap, forskjellsbehandling, selvmord og psykiatritilbud.

En av dem som tok til tårene av Ibens innlegg var leder for utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget, Ine Eriksen Søreide.

Og de snakket sammen etterpå. Høyre-politikeren tok notater.

Men hun kan ikke svare på om hun kommer til å lytte til ungdommenes rop om hjelp når meldingen skal behandles i november.

Iben og de andre ungdommene på Svalbard er livredd for at politikerne ødelegger samfunnet deres.

Her er det ingen psykologer. Har du behov for å prate med fagpersoner, må du reise ned til fastlandet.

– Jeg synes det er hjerteløst. Alle kan ha det tøft i livet, ikke sant? Man er faktisk nødt til å få tilbud om hjelp. Spesielt ungdommene som bor her, sier Iben.

15-åringen har kommet hjem fra hundegården. Utenfor rekkehuset ligger noen små, nysgjerrige valper og sprer glede til alle som går forbi.

– Denne skal vi beholde. Det er den eneste vi har med blå øyne, sier Iben og løfter opp en søvnig liten sjarmør.

De fleste må spørre om å få hilse på dem. Men vennene hennes får lov til å gå inn alene. For hunder gir så mye glede og kos.

– Psykisk helse er like viktig som fysisk helse, sier Iben.

Iben viste i talen sin til en undersøkelse som har gjort henne og ungdomsrådet bekymret.

Mange av elevene på ungdomsskolen hennes svarte i ungdata-undersøkelsen at de har slitt med psykiske plager i løpet av de siste syv dagene.

Man kan på mange måter si at DNA-et til svalbardsamfunnet er i endring.

Tradisjonelt var Svalbard et gruvesamfunn. Men etter over 100 år stenger den siste kullgruven neste sommer, og med det forsvinner arbeidsplasser.

Og nå får ikke Ibens danske pappa, som har bodd på øygruppa i 30 år, lov til å stemme i valget.

Han og andre som har vært aktive politikere i mange år, er fratatt stemmeretten fordi de ikke har bodd på Fastlands-Norge.

De har også mistet andre rettigheter som barnetrygd og kontantstøtte.

På skolen gis det ikke lenger individuell, tilrettelagt opplæring til elever som har behov for det. De må flytte til fastlandet.

Alle disse endringene mener politikerne i Oslo vil styrke det norske samfunnet på øygruppa.

Andre mener politikken de fører, skaper klasseskille, ekskludering og misnøye.

Det er dette Iben slåss for at politikerne skal forstå.

Det har blitt mørkt og kveld utenfor, men fortsatt skal solen stå opp noen ganger til før mørketiden slår inn.

– Det er ganske brutalt å bo her.

Mia Ekeblad Eggenfellner (18) lar fingrene gli over tangentene på pianoet på soverommet.

– Jeg har mine nærmeste venner i klassen, og trives kjempegodt. Jeg har fantastiske lærere og folk rundt meg.

Men det kommer veldig an på når du bor her, og hvem du går i klasse med, sier Mia.

– Hvis dine interesser ikke matcher med noen av dem som bor her, kan det være kjempetungt. Det handler om hvorvidt puslespillbrikkene går opp.

Mia er leder for ungdomsrådet. Hun roser aktivitetstilbudene som Longyearbyen har å by på.

For henne er det musikken som gir lys i mørket.

Hun er en del av musikkmiljøet i Longyearbyen, og vet ikke hva hun skulle gjort uten å ha konserter å øve til når det ligger et lokk over byen.

Men det er også mange som faller utenfor, og som ikke finner sin plass.

– Det er ingen barn som velger å bo her selv. Og noen kan føle seg litt fanget. Det er vanskelig å se dem som har det vondt, selv om vi er et nært samfunn.

Og hvor skal de barna og ungdommene som føler seg utenfor eller sliter psykisk, gå?

– Det er litt skummelt å tenke på at vi må stå og mase: «Hallo, hjelp oss!»

Tre personer fra lokalsamfunnet er borte. Ungdommene føler det ikke har blitt tatt alvorlig nok.

– Et voksent menneske kan avstå fra å flytte hit om de har slitt med psykisk helse tidligere. Men et barn på syv år vet jo ikke om hen kommer til å slite psykisk de neste ti årene, sier Mia.

Ungdomsrådet sier det minste de trenger er en psykolog.

De håper også det kan etableres en helsestasjon for ungdom her oppe, som er tilgjengelig både i og etter skoletid.

Men det er ikke sikkert de blir hørt.

Diakon Helga Fykse tar tak i skyvedøren som skiller kiosken, der turistene står i kø for å handle suvenirer, og kirkerommet.

– Jeg tror mange jobber godt innenfor de rammene og ressursene en har. Spørsmålet er jo om det er tilstrekkelig. Og det tenker jeg at det ikke er.

En utstoppet isbjørn gjemmer seg bak et tynt 17.-maibånd. Fargerike stener ligger sortert i små kurver på et bord – de brukes til bønn.

Det er her folk samles når det skjer ting som berører folk i byen. Nesten helt uavhengig av trosretning.

De arrangerer spillkvelder, kirkepølsemøter (ja da), musikkmeditasjon og småbarnstreff. Lavterskel møteplasser for dem som ikke vil være alene.

Diakonen mener lokalstyret burde anerkjenne at det å slite psykisk er like naturlig som å slite fysisk.

– Rask psykisk helsehjelp er forankret i en lov som ikke gjelder her. Men det er ingenting i veien for å legge til rette for det likevel, mener hun.

Men da må det være en vilje til det, sier Fykse.

– Dette er såpass viktig. Vi har hatt alvorlige dødsfall som preger samfunnet vårt. Hvordan kan vi bidra til at det ikke skjer igjen?

Lukten av grillet kylling og smeltet ost sprer seg utover gangene på Longyearbyen skole.

Mia går forbi kjøkkenet, der videregåendeelevene lager lunsj, og setter seg ned med noen av jentene i klassen.

De er i gang med å planlegge russetiden, og leter etter et lokale for å ha den første festen.

– Alle i klassen er inkludert og skal feire sammen, sier Mia.

Iben og de andre niendeklassingene har gruppearbeid. Barneskoleelevene har friminutt.

Fra de starter på barneskolen til de er ferdig med videregående går elevene på samme sted.

Mia sier det er ekstra viktig at de inkluderer alle, når politikerne skiller innbyggerne.

– En som går på skolen som har bodd her like lenge som meg, får plutselig ikke stemme ved neste valg.

– De sender et signal om at her er det greit å skille og dele opp folk. Og det er vi veldig uenige i.

Mia mener det ikke er for sent for politikerne å snu.

Hun får støtte fra en av politikerne som hørte Ibens tale.

Når Svalbardmeldingen skal behandles på Stortinget, kommer også Ingrid Fiskaa (SV) til å sitte i salen.

Hun mener politikken som føres, tyder på at politikerne som bestemmer, ikke forstår Svalbard og situasjonen der.

– Avmakt skaper psykisk uhelse. Når du ikke blir lyttet til og ikke får påvirke, går det direkte ut over den psykiske helsen fordi det skaper frustrasjon og sinne.

Hun er en av dem som mener regjeringens svalbardpolitikk fører til uro og ustabilitet på øygruppa.

– De gjør det mindre attraktivt å bo der, særlig for barnefamilier.

Hun mener selvmordsraten det siste året er alarmerende høyt i et lite lokalsamfunn.

Selfielyset over PC-skjermen slås på.

Det kan stilles i ulike farger, og fungerer både som terapi i mørketiden og for å få et bedre bilde når man har møter digitalt.

Er det noe pandemien har lært oss, så er det at mye kan gjøres digitalt, sier lokalstyreleder Terje Aunevik (V).

Han er den øverste politiske lederen i Longyearbyen. Han styrer prioriteringene i budsjettet.

– Vi må se på hvilke muligheter som finnes når folk behøver profesjonell hjelp. Men det vil være umulig for Longyearbyen å tilby fullskala tilbud slik fastlandet har.

Aunevik mener det er mange funksjoner i lokalsamfunnet som bidrar til god psykisk helse. Kulturtilbudet, lærertettheten, helsesykepleieren, idrettshallen.

– Der mener jeg faktisk Longyearbyen leverer veldig godt. Det er et godt sted å bo.

Og selv om barn og unge skal skånes så langt det er mulig, er trangere økonomiske tider noe også de på Svalbard må forholde seg til.

Men han sier det er vilje til å se på alternative løsninger.

– Vi må se om det finnes arenaer der frivilligheten kan tre inn, som også dekker opp psykisk helse. Jeg tror man skal være forsiktig med bare å se på medisinskfaglige stillinger, sier lokalstyrelederen.

De som til syvende og sist bestemmer hvordan det skal være i Longyearbyen, er regjeringen.

De har ansvar for politikken i Svalbardmeldingen.

Mia og Iben er bekymret for at politikerne ødelegger samfunnet de er så glad i. Jentene mener tilbudet til de unge må bli bedre, og at de bør få tilbud som psykolog der de bor.

John-Erik Vika er statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet (Sp). Han sier regjeringen er opptatt av at Longyearbyen skal være et godt sted for dem som bor og jobber der.

Statssekretæren viser til tall og statistikk fra Statistisk sentralbyrå for 2023. Den viser at levekårene på Svalbard er bra, eller som det står i rapporten: «virker å være noe over snittet for lokalsamfunn på fastlandet, selv om det er stor variasjon mellom grupper».

– Longyearbyen oppfyller det svalbardpolitiske målet om norske samfunn på øygruppen, men er ikke et livsløpssamfunn, sier Vika.

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester gjelder ikke på Svalbard. Derfor må innbyggerne få slike tjenester som psykisk helsehjelp i hjemkommunen eller hjemlandet, fastslår statssekretæren.

– Vi vil likevel styrke det norske familiesamfunnet, og dette har vi gjort i Svalbardmeldingen gjennom å signalisere innføring av insentiver som skal gjøre det mer attraktivt for nordmenn å flytte til og bli boende der, sier Vika.

Idet Iben åpner ytterdøren, kommer Bella løpende. Hun er familiens hushund, eller «rotte» som hun beskrives som.

Den hvite klumpen fungerer som en liten heiagjeng når Iben og de andre familiemedlemmene kommer hjem fra skole og jobb.

– Jeg elsker å ha hunder. Det har gitt meg veldig mye å vokse opp med dem. Og hvis jeg er lei meg eller har en dårlig dag, så kan jeg bare dra ned til hundegården.

Iben lukker døren til soverommet forsiktig igjen med et lurt smil. Hun har stjålet søsterens rom mens hun er på utveksling, og vil ikke at hun skal få vite om det.

Hun åpner kjøleskapet og henter ut sjokoladekaken hun bakte dagen før.

Brownies med cookie dough er en ny TikTok-trend.

For selv om det er langt til fastlandet, er det også mye som er likt mellom det å være ung på Svalbard og på fastlandet.

Og noe av det som ikke er likt, håper både Iben og resten av ungdomsrådet at gjøres noe med.

– For at jeg skal ha det bra, så må jeg vite at andre har det bra. Jeg må vite at folk kan få den hjelpen de trenger.