I alle dager, hva foregår? Gjøres det et villet forsøk på å bygge ned menneskets iboende evner?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Okei, det heter ikke tenkning, det heter digitalisering.

Jeg siterer statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) fra en pressemelding 26. september, hvor regjeringens digitaliseringsstrategi ble lagt frem:

«Norge har alle forutsetninger for å bli verdens mest digitaliserte land.»

Karianne Tung, vår digitaliseringsminister (Ap), gjentok dette i Dagsnytt 18 samme dag:

«Vi ønsker å bli verdens mest digitaliserte land.»

Med fare for å bli romanfiguren «Tollak»«Tollak»Fra Tore Renbersg bok «Tollak til Ingeborg», en gammel stabukk som har gjort ting på sin egen måte. her, med fare for å virke bakstreversk og festbremsende: Hva er det som foregår? Hva er det med vår selvforståelse som gjør at vesle Norge får det for seg at vi skal være den teknologiske utviklingens foregangsland?

Holdningen bærer i seg en naivitet som ikke er sjarmerende, synes jeg. Ei heller klok, ei heller omsorgsfull – og sist av alt virker den veloverveid.

Fornærmelse mot mennesket

Jeg antar at folk husker dab-radio-eventyret. Folk husker sikkert også forslaget regjeringen hostet opp for noen uker siden: skrote fremmedspråk i ungdomsskolen.

I alle dager, hva foregår? Gjøres det et villet forsøk på å bygge ned menneskets iboende evner? Som min kollega Erik Fosnes Hansen kommenterte på Facebook: «Herregud. De må jo ha drukket maling.»

For få år siden var det ingen som snakket særlig høyt om kunstig intelligens (KI), og generativ kunstig intelligens hadde vi aldri hørt om. Nå kan instrumentet skrive Tore Renberg-romaner. Riktignok ganske dårlige, men det er opplagt at de om kort tid vil være passable. Hva som skjer etter det, er det vanskelig å tenke på.

Jeg blir steike forbanna av dette. Jeg blir fornærmet, på vegne ikke av meg selv, men det fineste eg veit, som Hellbillies synger: Mennesket. Jeg har planer om å oppsøke disse sjarlatanromanene om natten, ikledd maske og med machete i hånden.

Naive Norge

Anders Søgaard, professor på Datalogisk Institutt ved Københavns Universitet, samt skjønnlitterær forfatter, påpekte følgende nylig under en debatt på Nord – nordisk litteraturfestival i Helsingør:

Vi har i realiteten lenge vært i hendene på kunstig intelligens. Allerede de tidlige Nokia-telefonene opererte med barndomsutgaver av den moderne og mennesketomme intelligensvarianten. Vi var bare ikke årvåkne. Noen lekte seg med algoritmer, noen la planer, halvt bevisste, eksperimenterende, og ingen fulgte med i timen.

Søgaard er spørrende: Hva er det vi har skapt, og hvordan vil det forandre oss? Vil det forandre oss til det bedre, til det verre?

Her kommer Norge. Stupende, lykkelige, inn i det. Med en naivitet jeg synes jeg kjenner igjen fra vår historie. Med argumenter om at det skal redde oss fra apokalypsen. Det er typisk norsk å være god, som Gro sa i 1992.

Hvem leverer materialet? Hvem leverer premissene? Er det noen som vet hva som foregår, og hvorfor? Tips: penger og digital moro. Hei, Kina, hei, Silicon Valley, hei, unge datanerd på gutterom som utvikler noe for gøy og plutselig – wops – blir steinrik og begynner å gråte noen år senere fordi han laget et monster mens han pøste på med Cola Zero.

Jeg vil ikke bli «Tollak» her. Jeg kan ta veldig feil, men heller det enn å stupe ned i lavahavet vi trodde var en sommereng. Jeg er skeptisk til undergangsfortellinger, de er oftere enn vi liker å tro skapt av vår trang til dommedag eller av vår skuffelse ved å miste vår barndoms verden. Av vår frykt, av vår matthet.

Fortellingene, som er følelsesbaserte, gjør at vi ikke tenker klart, eller kritisk.

Jeg liker vårt morsomme og glade Norge. Jeg liker naiviteten vår. Men jeg klarer ikke å følge digitaliseringsentusiastene. Iveren virker forhastet.

Vi puster ikke med magen.

Med fremtiden tredd ned over hodet

Dette er vel innlysende? Speedfarten utviklingen er kommet med, bør være et varsko. Det finnes ingen garantier for at vi har noen innsikt i hva som er skapt, hvilket tempo det vil fortsette å akselerere i. Og det som foregår, er antagelig irreversibelt. Det er like stor sannsynlighet for at dette er demonterende som reddende.

Følgende element er heller ikke ivaretatt: Vil folk dette?

Alle vet hva som hender når man får en fremmedgjort befolkning. En sint befolkning. En befolkning som føler at fremtiden blir tredd ned over hodene på dem.

Aksel Braanen Sterri, fagsjef i tankesmien Langsikt, statsviter og filosof, sa dette i Dagsnytt 18: «Det er to uker siden Stuart Russel, en av de fremste KI-forskerne i verden, var i Oslo. Han sa at vi var på et hurtigtog i gal retning og påpekte de store farene med KI.» Og dette: «Våre politikere ser ikke at de fremste ekspertene både i forskningen og de som lager disse systemene, sier at det er en stor sannsynlighet for at det kan få katastrofale følger for menneskeheten ...»

Digitaliseringsministerens svar: «Jeg tror ikke på dommedagsscenarioene.»

Merk hvilket ord hun bruker: «Tror.»

Tro er følelser

Som Braanen Sterri sa: Sånn kan vi ikke holde på. Vi kan ikke basere den største revolusjonen i moderne tid på tro. Det har folk forsøkt før.

For hva er tro? Tro er følelser. Og menneskene i samfunnet er ikke eksperter, de er følelsesklumper. Det skal de få lov til å være.

Det er den styrende parten som ikke har lov til å styre etter følelser.

Vil vi styre et land etter følelser, kan vi like gjerne lytte til «Tollak». Han er et rikt følelsesmenneske. Han har masse å melde. Og han melder seg ut, Jonas. Av samfunnet, hvor alle skal med.

Vennlig hilsen bekymret mann (52), ellers rett som det er i godt humør og med naiv tro på menneskene.

Innlegget er basert på en tekst først publisert på forfatterens Facebook-side.