Hvorfor må disse israelske livene hevnes med drap på mer enn 44.000 palestinske liv?

De mener å ha dekning for at dette er Guds plan, og de som ikke støtter Guds plan for Israel vil bli straffet. Det nevnes sjelden av kristen-sionistene at i pakten mellom Gud og Abraham krever Gud at alle menn skal omskjæres, så det er altså ikke alle Guds påbud som skal etterleves.

Jeg protesterer ikke på at dette står i Det gamle testamentet. Der står det mange andre fryktelige ting også. Men som kristne er det jo Jesus vi skal forholde oss til. Jesus lærte disiplene kjærlighet, nåde og barmhjertighet. Vi som ønsker å følge Jesus i dag kan la oss fylle av denne kjærligheten. Vi er kalt til å leve etter det Jesus forkynte. «Et bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh. 13, 34-35).

Hvordan kan noen støtte krigen som Israel fører mot Palestina. Til dere som mener det er rett å skyte barn i hodet, bombe og drepe hele familier, kjøre over uskyldige mennesker med bulldosere, ødelegge skoler og sykehus, vil jeg stille dette spørsmålet: Ville du godta sånn vold i vårt land hvis du mente Gud krevde det av deg? Hvilke barnehager kunne du tenke deg å bombe, hvilke mødre skulle sultes til døde, ville du klare å plukke opp kroppsdeler fra barn du kjente? Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!

For noen tiår siden bodde det i Mandal en gammel dame som ble kalt «Jødinnen». Jeg var så heldig å bli kjent med henne. Det sto en særskilt aura omkring henne, noe mystisk eller mytisk. Hun var så nydelig, liten og sped, mild og vennlig, med helt hvitt år. Hun het Rosa. Hun fortalte meg om livet sitt, det var mye lidelse og dramatiske hendelser som hun hadde opplevd. I hagen sin hadde hun et stort tre med Paradis-epler som hun delte med meg. Jeg hadde den gang en stor respekt, ikke bare for «min» jødinne, men for jødene som folkeslag. Rosa er død for mange år siden. Nå kjenner jeg bare jøder fra Israel gjennom media og reportasjer. I min barndom var jeg glad i historier fra Bibelen, og Jakobs englestige er fortsatt viktig for meg.

For 12 år siden gikk jeg Pilgrimsvandring i Palestina, i Maria og Josefs forspor fra Nasaret til Betlehem. Den gang visste jeg ikke om Nakba, fordrivelsen i 1948 av 700.000 palestinere fra sine hjem i. Jeg ante ikke hvor terroriserende den Israelske okkupasjonen var. Men litt etter litt så jeg hvordan israelske myndigheter forskjellsbehandlet jødene og palestinerne.

Guiden vår het Nadal. Han ble en god venn som jeg fortsatt har kontakt med. Jeg har alltid beundret ham for det mottoet han lever etter: Peace and love. Nedal er en dypt gudfryktig mann. Han skrev en gang, midt under denne vanvittige volden: «Vi hater krig og elsker fred, og hvor ofte har vi ikke undret oss, Gud, hvorfor du ikke stopper denne krigen som berører oss så nådeløst. Men det er vår tro som hjelper oss å holde ut.»

Og videre sender han trøstende ord til meg: «Kjære søster. Fest blikket på lyset for å komme gjennom dette store mørket.» Han bodde den gang, og bor fortsatt, i en liten flyktningelandsby på Vestbredden. Gang på gang har den israelske hæren, IDF, angrepet landsbyen hans, skutt og drept, rasert infrastruktur og hus, midt på natten, uten grunn og forvarsel. Nylig våknet landsbyen av droner og skudd. 20 soldater stormet inn i huset hans, herjet og bråkte, ødela innbo, men uten å snakke til den livredde familien. Etter å ha ødelagt mange hus brøt de seg inn i moskeen og herjet videre der.

Min venn skrev nylig til meg: «Før trodde jeg at sult måtte være det verste barna mine kunne bli utsatt for. Men nå har jeg erfart at den konstante usikkerheten og dødsfrykten de lever under, er mye verre». Og videre: «Jeg kan ikke på noen måte forstå at de koloniale myndighetene som dreper oss nå er sønner av Jakob og barnebarn til profeten Moses. Jeg kjenner godt til at Israels barn som er beskrevet i Det gamle testamentet, begikk mye vold og gjorde mye galt, men blant dem var det en troende elite som var trofaste mot Gud og praktiserte ritualene i religionene på en måte som æret Gud. Men disse som nå dreper våre barn uten skrupler, de har ingenting med Bibelen å gjøre, og ingenting med Gud å gjøre.

Pave Frans sier: «Guds navn er barmhjertighet.»

Men hva med Hamas? Jeg synes jeg hører ropene fra sionistene og kristen-sionistene gjalle. I desperasjon utførte Hamas en grusom terrorhandling som jo var et svar på 76 års undertrykkelse og ydmykelse. Juridisk hadde de «lov» å skyte militærpersoner, men det var en terrorhandling som ble utført mot uskyldige sivile. 1.200 fine, gode jøder, så grusomt myrdet.

Men hvorfor må disse israelske livene hevnes med drap på mer enn 44.000 palestinske liv? Det er i alle fall ikke Jesus som har lært oss at noen mennesker er verdifulle mens andre er maur.

Sionismen vil at jødene skal være trygge i sitt eget land. Men midlene de bruker for å oppnå dette, er så langt fra Jesu lære som det går an å komme. Ingen har rett til å fordrive et folk, stjele landet deres og begå folkemord for sin egen trygghets skyld.

Jeg vil på sterkeste si fra at jeg ikke er anti-semitt, men kaller meg kristen anti-sionist. Kristen sionisme er et begrep som ikke må brukes. Husk: Jesus er fredsfyrsten!