Hvem tror vi egentlig at vi er?

Det ble en tøff kamp mot Østerrike for Antonio Nusa, Erling Braut Haaland og resten av det norske herrelandslaget da de søndag tapte 5–1. Foto: Fredrik Varfjell, NTB

Med fare for å skyte meg selv og egen bransje i foten: Den største mentale feilen vi som fotballnasjon begår, er å tro at vi er bedre enn vi er.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Nok en «kollaps», enda en «fiasko», atter en «skuffelse». Norge taper igjen, denne gangen mot Østerrike, og det er gode tider for idrettspsykologer. For det er gjerne mentaliteten det pekes på.

Kanskje Norge mangler «vinnermentalitet»?

Men sannheten er at vi, de siste 20 årene, gjerne har tapt mot lag som er bedre rangert enn oss. Igjen og igjen. Hvor lenge skal vi kalle slikt for fiaskoer og skuffelser? Er det nerver eller lav selvtillit som er problemet?

Med fare for å skyte meg selv og egen bransje i foten: Den største mentale feilen vi begår, som fotballnasjon, er å tro at vi er bedre enn vi er. Og det er særlig to faktorer som bidrar til det: tankefeller og uheldige sammenligninger.

Hvem pokker er Seiwald og Laimer?

Hvor gode er egentlig Norge og Østerrike i fotball? En perfekt rasjonell hjerne vil systematisk skanne gjennom lagoppstillingene og hvilket nivå hver enkelt spiller befinner seg på. Men slik funker ikke din hjerne.

Du mottar spørsmålet og tenker på Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard – det svinger!

Nicolas Seiwald og Konrad Laimer derimot – hvem pokker er det?

Henrik Herrebrøden er førsteamanuensis ved høyskolen Kristiania, hvor han forsker og underviser i ulike psykologiemner. Mye av forskningen hans har omhandlet kognitiv psykologi og prestasjon. Foto: Ingar Næss, StudioF2

Men en sannhet er at disse fire konkurrerer mot hverandre i Champions League, det ypperste nivået i internasjonal klubbfotball.

En annen sannhet er at søndagens Østerrike hadde flere spillere på det nivået.

Kort fortalt: Østerrike er et bedre fotballag.

Vi har jo klart det

Men fotball er heltedyrkelse. Selv om det er et lagspill, har mediene sørget for at Haaland og Ødegaard er «snakkisene» som dukker opp i våre sinn når vi tenker på Norges landslag.

Dermed går vi i «tilgjengelighetsfellen»: Haaland og Ødegaard er ansiktene som blir tilgjengelige i hodene våre, og dermed føler vi at Norge er i god posisjon til å slå Østerrikes spillere (som er langt mindre tilgjengelige for våre norske, mediepåvirkede pannelapper).

Videre tenker vi at det å slå utenlandske stormakter – med større budsjett og befolkninger – er sannsynlig.

For vi har jo klart det 1) nylig i andre idretter og 2) på 1990-tallet i fotball.

Norsk OL-suksess har gitt oss oppmerksomhet og selvtillit. Hvis vi klarer det i vintersport og friidrett, hvorfor skal vi ikke klare det i fotball?

En hovedgrunn er at fotball er verdens største idrett, og det krever mange som er gode samtidig.

Når vi ser på hva Norge lykkes med i idrett, er det enten små idretter der konkurransen er syltynn (som langrenn), eller idretter hvor det kreves én eller få personer (som friidrett og sandvolleyball).

Det er enormt hva Norge har fått til i friidrett, anført av Jakob Ingebrigtsen og Karsten Warholm.

Men dersom OL var konkurranser mellom nasjoners 11 beste friidrettsutøvere i hver gren, ville Norge tapt.

Norge er gode i sandvolleyball (med to spillere), men ikke i nærheten av toppnivået i innendørs volleyball (med seks spillere).

Hvis USA bestemmer seg for å satse helhjertet på håndball (en idrett den gjengse amerikaner knapt har hørt om), kommer Norge til å tape der også om et gitt antall år, slik vi gjør i ishockey.

Å klare å få frem noen enkelte avvikere (som jo toppidrettsutøvere er) – med nok talent og oppfølging – det kan vi klare.

Å samle 11 fotballspillere – for ikke å nevne en tropp på 22 spillere – som skal slå stormakter som satser på samme idrett, er derimot en annen bestilling.

Drillo og 90-tallet

«Men vi greide det jo i fotball på 90-tallet»? Ja, men vi var sabla gode.

Vi stilte gjerne opp med en forsvarsrekke som utelukkende besto av proffer i England. Vi hadde en genierklært trener, med revolusjonerende forsvarsspill og en dødelig effektiv spillestil.

Og best av alt: Da Drillo tok over, var forventningene lave. Vi hadde alt å vinne!

Nettopp her ligger oppskriften på gjenreisning. La oss sette strek og erkjenne vårt lave nivå og vanskelige utgangspunkt. La oss finne frem den urnorske mentaliteten, nemlig janteloven. For hvem tror vi egentlig at vi er?

Som Stan Beecham, amerikansk prestasjonsrådgiver, påpeker i sin bok «Elite Minds»: Det er farligere å tro for godt om seg selv enn motsatt.

Med senkede forventninger kan vi på ny sette oss i angrepsposisjon. Slik vi gjorde da nødlandslaget måtte til pers, mot nettopp Østerrike, i 2020 – en kamp der det norske publikum plutselig var udelt positive og «hadde ryggen» til det norske laget – og slik vi gjorde på 90-tallet da vi nådde våre fotballdrømmer.