Hvem skal dø, Jon?

I sine to (!) tilsvar til meg på NRK Ytring har Almaas brukt mye tid på å finne ut av hvem jeg er, hvem jeg har jobba for og på gamle nettsaker jeg skreiv for VG. De noe overraskende merkelappene han har satt på meg, spenner fra apekatt til Kaptein Sabeltann.

Han har også funnet en del gamle debatter om økologisk landbruk jeg og Birger Svihus har deltatt i, der vi har dratt opp en del av de samme poengene som vi har i debatten med Almaas.

Det skjer som regel et par ganger i tiåret at kjendiser, mediefolk eller humaniora-professorer kommer dundrende inn på scenen i landbruksdebatten, med tabloide og selvsikre svar, kjemisk fritt for avveininger på kompliserte landbruksfaglige spørsmål.

Alle blir like opprørte over at noen våger å svare dem og avkle deres manglende kunnskap. Denne gangen var det deg, Almaas, neste gang er det noen andre.

Så ja, ja, metaforen om opptrekkbar apekatt funker i grunnen ganske bra. Litt mer usikker på Kaptein Sabeltann.

Men mellom alle de blomstrende merkelappene i sine to innlegg, klarte faktisk TV-bonden å skvise inn litt plass til faglig debatt, selv om en måtte lete etter den.

Almaas får det til å høres ut som om økologisk er noe nytt og uprøvd. Men økologisk landbruk er jo ikke akkurat noe nytt. Det har vært med oss i ulik drakt minst i 100 år.

Før den tid var praktisk talt alt landbruk økologisk. Med kornavlinger på 100 kilo per dekar, jevnlige sultkatastrofer, underernæring og et jordbruk som knapt klarte å brødfø en verden med 1,6 milliarder innbyggere.

Videre klager Almaas over at hans nye kollegaer ikke er mer nysgjerrige på økologisk drift. Men interessen går tydeligvis bare en vei, spørsmålet er vel heller hvorfor Almaas ikke er mer nysgjerrig på hvorfor over 95 prosent av hans kollegaer ikke velger å drive på det viset han gjør.

Det kan være at de har skjønt noe han ikke har fått med seg. Nysgjerrigheten burde gå begge veier, men TV-bonden og økobevegelsen har alt vettet selv.

I den første kronikken får vi også opprinnelseshistorien til Almaas, der han forteller hvordan han valgte bort Roundup som ugrasmiddel allerede i 2003, etter å ha lest på etiketten at det var farlig å få på huden og giftig for det som lever i vann.

Det er helt riktig at om du sprayer Roundup på planteblader visner planten og dør, det er hele poenget.

Årsaken er et stoff i Roundup som blokkerer et enzym i fotosyntesen, et enzym som mennesker og dyr ikke har. Derfor er ugrasmidler som Roundup veldig lite giftige for mennesker og dyr.

Eksempelvis er vanlig bordsalt og eddik langt giftigere, og ironisk nok blander en del folk nettopp salt og eddik og bruker som ugrasmiddel for å slippe å bruke Roundup. De ender da med en løsning som er rundt 10 ganger giftigere enn Roundup.

Det er helt riktig som Almaas skriver at Bayer, produsenten av ugrasmiddelet Roundup med virkestoffet glyfosat, har blitt dømt til å betale erstatning til folk som mener de har fått kreft av å bruke stoffet.

Ordet «mener» veier tungt i denne sammenhengen.

For det er helt andre krav til bevisførsel blant skarpskodde advokater i patosfylte amerikanske sivilsøksmål, enn når den europeiske myndigheten for næringsmiddeltrygghet (EFSA) går gjennom mer enn 3000 fagfellevurderte studier på glyfosat.

Den skarpskodde advokaten som ledet sivilsøksmålet i USA var for øvrig kvalitetsfyren Robert Kennedy Jr., som nå har blitt helseminister i landet og som blant annet mener at poliovaksiner har tatt livet av flere folk enn polio (!), som omfavner miasme-teorien for sykdomssmitte og som sier han har en orm i hjernen.

Almaas finner for øvrig en alliert i Kennedy som også omfavner økologisk matproduksjon, og vil forby bruken av plantevern i amerikansk landbruk.

EFSA på sin side, landet i 2023 på at glyfosat holder seg godt innafor de stadig strengere kravene satt til plantevernmidler i EU, og anbefalte virkestoffet godkjent for ti nye år.

Dette er gode nyheter for europeisk matproduksjon. Det svenske jordbruksverket beregnet at et eventuelt forbud mot glyfosat ville gi 15 til 30 prosent økt drivstofforbruk som følge av økt bruk av pløying og jordbearbeiding for å kontrollere ugras.

Avrenningen av nitrogen vil øke 6 prosent, og kostnadene for svensk landbruk alene ville vært på rett under 800 millioner kroner.

Så kan man jo filosofere fritt ut derfra hva kostnadene ville vært, økonomisk, miljømessig og for selvforsyningen, om også alle andre plantevernmidler og kunstgjødsel ble forbudt.

Og her er vi ved kjernen av kritikken mot Almaas og øko-bevegelsen. Vi er 8 milliarder mennesker på jordkloden, over 6 milliarder flere enn da matproduksjon foregikk uten plantevernmidler og kunstgjødsel.

Bønder og de som eier jorda ville sikkert klart seg greit om kunstgjødsel og plantevernmidler ble forbudt. Vi andre? Ikke fullt så bra.

Almaas og øko-bevegelsen må svare på hvilken halvdel av verdens befolkning som skal dø om kunstgjødsel forbys, eventuelt hvilke arealer i verden som skal dyrkes opp for å etablere lavproduktive gårder.

Eller for å si det med Nytt på Nytt-språk:

Hvem skal ut?
Halvparten av verdens befolkning, eller resten av jordens villmark?