3 weeks ago
22
Natt til tirsdag smalt det igjen.
Norske Katrin Glatz Brubakk våkner av de høye lydene. Bygningen hun bor i, rister.
Hun krøller seg sammen langs veggen, og håper at taket ikke raser ned over henne.
– Så går tankene til dem som er på utsiden, som lever i telt, og ikke har noe sted å beskytte seg, sier hun.
Det israelske angrepet rammet Mawasi-teltleiren ved den palestinske byen Khan Younis, hvor tusener av fordrevne mennesker er stuet tett sammen.
– Vi bodde i den såkalte humanitære sonen, med trykk på såkalt, sier den erfarne norske hjelpearbeideren.
– Mange ble drept
Israel har flere ganger beordret palestinere på Gazastripen å evakuere til dette området, som de omtaler som en trygg, humanitær sone.
Men Mawasi er likevel blitt truffet av israelske missiler – gjentatte ganger.
Denne gangen treffer de israelske rakettene bare 500 meter unna hovedkvarteret til Leger Uten Grenser.
– Mange ble drept i dette angrepet, som skjedde midt i hjertet av denne sonen, sier Brubakk. Hun har også fortalt om tiden sin på Gazastripen til NRK.
Minst 19 mennesker ble drept og over 60 såret i angrepet, ifølge lokale myndigheter. Det er ventet at dødstallet vil stige.
Igjen er bare dype krater, der en gruppe telt tidligere sto.
Israel hevder at rakettene var rettet mot Hamas-medlemmer som deltok i planleggingen og utførselen av angrepet mot landet 7. oktober i fjor.
Hamas, som styrer Gazastripen, påstår at de ikke bruker sivile områder militært.
– Har ingen garanti
For Brubakk har sikkerheten hele tiden vært et viktig tema. I forkant av reisen diskuterte hun flere ganger med familien om det var trygt nok å dra.
Det ble de enige om at det var, fordi sikkerhetsrutinene til Leger Uten Grenser er så gode, forteller hun.
Men:
– Selv om du tar alle forholdsregler, og informerer stridende parter om hvor du er, så viser det seg gang på gang at ingen er trygge i Gaza.
– Jeg ble utsatt for et massivt bombeangrep midt i den humanitære sonen, så man har jo ingen garantier for å komme hjem.
Morgenen etter angrepet reiste hun, som planlagt, ut av Gazastripen.
Med i bagasjen er inntrykk hun sent vil glemme.
– Bomber i bakgrunnen
Til vanlig jobber Brubakk som universitetslektor og psykologspesialist ved NTNU i Trondheim.
For litt over fem uker siden reiste hun til Gazastripen for å jobbe med den mentale helsen til palestinske barn.
Hun har tidligere vært på en rekke feltoppdrag, både for Leger Uten Grenser og andre organisasjoner.
Arbeidet hun utførte på Gazastripen, ligner det hun har gjort i flyktningleirer, sier hun.
– Men dette er en annen fase av traumene. Det som er mer intenst her, er at det bare fortsetter. Da er det ekstra vanskelig å hjelpe slik vi ønsker.
– Et traumatisert menneske trenger følelsen av at «nå er jeg trygg, nå er det over, jeg har litt kontroll igjen».
Se hennes egne bilder fra Gazastripen:
Det var disse små lommene av trygghet, som Brubakk kaller det, hun forsøkte å gi barna hun møtte.
– Samtidig smeller bombene i bakgrunnen. Men det handler om å gjøre så mye som mulig, slik at de ikke blir kronisk traumatiserte.
Bryter sammen
Tiden i den krigsherjede enklaven har satt dype spor. Da hun snakker med TV 2, har hun akkurat landet trygt på Gardermoen i Norge.
Herfra forteller hun hva som har gjort sterkest inntrykk:
De ekstremt traumatiserte barna, som har vært vitne til at familiemedlemmer eller venner har blitt drept – eller at de selv har samlet sammen kroppsdeler etter nedslag eller vært fastklemt under bygninger.
– Disse barna er nå så livredde for å dø eller å miste flere av dem de er glad i, at hver minste lille ting får dem til å få ekstreme panikkanfall.
Denne panikken er så kraftig, at det er vanskelig å få kontakt med dem, forteller hun.
– Det er dødsangst i de hylene. Disse hylene går gjennom marg og bein. Det er helt jævlig.
Stemmen brister. Øynene fylles med tårer.
– Fordi du hører hvor redde de er. Den lyden blir ikke borte fra hodet mitt med det første. Ja, det er helt ille.
«Ses, hvis vi lever»
Krigen på Gazastripen har rast i over elleve måneder.
Døden og ødeleggelsene er det verste FN-sjef António Guterres har sett i løpet av sine sju år i toppjobben, sa han i et intervju denne uken.
– Omfanget er helt vanvittig. Det er liksom nesten ingenting igjen, sier Brubakk.
Til forskjell fra de palestinske barna, kunne hun tirsdag forlate Gaza, fordi oppdraget var over.
Det synes hun er vanskelig å forholde seg til.
– Jeg forlater palestinske kolleger som ikke har den muligheten, og som er tvunget til å leve i dette. Hver eneste dag vi har dratt fra jobb, så er det minst én av dem som har sagt: «Vi ses i morgen, hvis vi er lever».
– De er kjemperedde for å dø. De vet at det å transportere seg til og fra jobb er farlig. De vet at familien deres kan bli drept mens de er på jobb. De vet de kan få en bombe i hodet når de sover.
– Jeg skal tilbake
Beskjeden til Leger Uten Grenser kunne ikke vært tydeligere – hun vil tilbake og stiller seg til disposisjon om organisasjonen trenger kompetansen hennes igjen.
Det gjør de trolig, for ifølge Brubakk begynner den virkelige jobben for psykologer, når freden er der.
– Den dagen tror jeg vi vil se det egentlige omfanget av disse traumene. Jeg tror ikke vi har skjønt omfanget helt ennå.
– Hva gjør du den dagen krigen er over?
– Da reiser jeg inn. Ja … jeg reiser jo helst inn før det også. Men jeg håper at freden kommer så fort, at jeg ikke rekker å komme tilbake før det skjer.
– Men ja, jeg skal tilbake. Jeg er blitt utrolig glad i disse folka. Og de trenger all den støtten de kan få.
English (US)