Gjør for lite for kvinnehelsen

Regjeringens pengebruk i forslaget til statsbudsjett er skyhøy. Kritikerne mener den er uforsvarlig.

Det som ikke er uforsvarlig er å bruke penger på å bedre kvinners helse. For i dette tilfellet er penger brukt likt penger spart.

Kvinner har nemlig et mye høyere sykefravær enn menn.

Derfor var det lett å la seg rive med da helseminister Jan Christian Vestre (Ap) la frem kvinnehelsestrategien torsdag i forrige uke.

«Dette er en historisk dag, og jeg er stolt over å legge fram den første, norske, unike kvinnehelsestrategien», sa Vestre.

Det gjorde inntrykk å høre en norsk helseminister for første gang love at kjønnsperspektivet skal legges til grunn for alle helsetjenester.

Det skulle dog bare mangle.

Den rødgrønne regjeringens kvinnehelsestrategi er full av gode og betimelige tiltak. Den er et løft for kvinnehelsen. Særlig merker jeg meg satsingen på innvandrerkvinners helse.

SATSING FOR INNVANDRERKVINNER: Det er forsket forsvinnende lite på minoritetskvinners helse. Det gis nå midler til dette. Samtidig øremerkes det penger til doula og for å øke helsekompetanse hos minoritetskvinner. Foto: Getty Images/iStockphoto

Vi har frem til nå hatt et helsevesen som ikke kan nok om, eller som ikke har prioritert kvinnehelse og kvinnesykdommer.

Men det vi nå jubler for, er også en kvinnehelsestrategi full av selvfølgeligheter.

Som hovedmålene: «God kvinnehelse hele livet». Eller, at offentlige helse- og omsorgstjenester skal være likeverdige uansett hvilket kjønn eller klasse man tilhører, og at kvinner skal ha samme kvalitet på helsehjelpen som menn har.

Problemet med strategien er at den ikke går langt nok. Den er ikke tøff nok. Den er ullen og viker unna de store reformene som trengs for å gjøre kvinnehelse til noe lukrativt å behandle for det norske helsevesenet.

«Hva er det ved denne strategien som skal få helsevesenet til å prioritere kvinnehelse», undrer Christine Meyer, som nå er byrådsleder i Bergen for Høyre. Hun ledet kvinnehelseutvalget som la frem sin utredning (NOU) i 2023.

Det er det dette handler om.

Hvordan sykehusene finansieres og hvordan sykdommer kategoriseres, er en av de viktigste årsakene til at vi har et helsevesen som nedprioriterer kvinnehelse.

Sykehusene finansieres på to måter. 60 prosent av pengene kommer fra staten som en fast sum, 40 prosent ut fra antall og type behandlinger som utføres (ISFISF er en aktivitetsbasert finansieringsordning fra staten til de regionale helseforetakene (RHF) for somatisk spesialisthelsetjeneste, samt for polikliniske tjenester innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelavhengige (TSB).).

Dette systemet gir noen underlige utslag, som særlig rammer kvinner. Sykdommer relatert til livmor og vulvalidelser utløser for eksempel lite penger til tross for at konsultasjonene kan være tidkrevende.

«Det hevdes at dette samlet gjør at vulvalidelser blir et lite attraktivt poliklinisk tilbud for helseforetakene», skriver Kvinnehelseutvalget i sin NOU.

KOMMER TIL KORT: Fødeavdelinger må finansieres på en annen måte enn sykehusdriften ellers. Men, det er ikke del av kvinnehelsestrategien. Foto: Halfpoint Images / Getty Images

Sykehusene får for eksempel mer penger for å fjerne en blindtarm enn for å fjerne en livmor.

De får mer penger for å fjerne en livmor med kreft, enn en uten, selv om inngrepene er identiske.

Det er logisk at en komplisert fødsel utløser mer penger fra staten enn en normal fødsel.

Men fødeavdelinger må drives som akuttmottak, for fødsler skjer akutt. Vi trenger fødestuer og jordmødre, uansett hva slags type fødsel. Det betyr en forutsigbar grunnbemanning, og det er ikke mulig med dagens ordning.

Fødetilbudet ved mange norske sykehus er kronisk underfinansiert, og blir derfor stadig mer nedprioritert.

Finansieringsmodellen har derfor blitt grundig kritisertI kvinnehelseutvalgets rapport står det om finansieringsmodellen og innsatsstyrt finansiering: "Et finansieringssystem som belønner etter aktivitet, har svakheter som blir tydelig i fødselsomsorgen, fordi fødselsomsorgens aktivitet er vanskelig å planlegge. De fleste fødsler starter akutt, og det er vanskelig å forutsi bemanningsbehovet fra dag til dag". Kilde NOU 2023:5, blant annet av Kvinnehelseutvalget.

Det er blitt foreslått at staten må gjøre helt om på finansieringen av fødsels- og barselomsorgen.

Men det gjør den ikke. Snarere kommer en generell nedjustering av prosentsatsen fra 40 til 30 prosent for all aktivitetsstyrt finansiering i sykehusene.

Det er bra, men det er ikke godt nok.

I sin kvinnehelsestrategi gir regjeringen likevel inntrykk av å ha kvittert ut bestillingen fra Kvinnehelseutvalget. «Tiltaket er omtalt og fulgt opp i Nasjonal helse- og samhandlingsplan», står det.

Vestre vet hva som kreves.

Løsningen heter forløpsfinansiering og er omtalt i regjeringens egen helse- og samhandlingsplan. Det betyr at pengene skal følge hele behandlingsforløpet, snarere enn spesifikke aktiviteter.

Men denne modellen skal regjeringen vurdere om den skal vurdere. Det er tåkeprat.

Kvinnehelsestrategien leverer på historisk mye, men den leverer ikke der det virkelig gjelder.

Det trengs mer penger til forskning, behandlingskapasiteten i sykehusene og kommunehelsetjenesten må økes, og kvinnesykdommer og fødsels- og barselomsorgen må tas på enda større alvor enn det denne strategien gjør.

Det er fortsatt slik at typiske kvinnesykdommer enten blir sett ned på som lavstatussykdommer, eller tar årevis å diagnostisere.

Det har en enorm samfunnsmessig kostnad. For det betyr forsinket behandling som igjen betyr større sykefravær.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.