Fra ei rød boble hjalp Thomas syke barn. Så ringte hans egen lege

Et kanadisk flagg dekker hele garasjeporten i Bodø.

En LP-spiller snurrer Johnny Cash’ røffe stemme:

«And it burns, burns, burns».

Under et saloon-skilt sitter fembarnsfaren Thomas Coe.

– Nyt øyeblikket. Livet er for skjørt.

Utenfor garasjen står den røde bobla.

Siden 2018 har Thomas brukt den til å samle inn penger til syke barn.

Fikk vondt i halsen

Thomas åpner garasjeporten.

Det kanadiske flagget blir til tak.

Han børster støv og spindelvev av den røde bobla.

– Det er mye rust, men det starter hver gang, sier han og ler.

Så blir han alvorlig:

– Unger som blir syke, det må være det verste foreldre kan oppleve. Takknemligheten for at vi har friske barn, samt min entusiasme for jul, vil jeg bruke til å hjelpe andre.

– Siden 2018 har du brukt jula på å samle inn penger til barnekreftforeningen. Har du hatt kreft tett på deg?

– Nei, jeg har egentlig ikke det, svarer Thomas.

Som hvert år tar Thomas juleferie etter at penger til barnekreftforeningen er samlet inn.

Men med fem barn i huset blir det aldri helt stille:

– Det gjorde vondt i halsen da ungene hang på halsen min. Som mange menn tenkte jeg det ikke var noe.

Kona var ikke enig. Hun får ham til legen.

Mannen som alltid har hjulpet andre trengte plutselig hjelp selv.

Savnet etter en far

Thomas vipper cowboyhatten bakover.

En slurk kaffe. Legger føttene på en puff.

– Jeg kan nesten ikke skjønne hvor bra det ble, sier han og ser utover den store garasjen.

Hvorfor i all verden har en familiemann i Bodø et så sterkt ønske om en garasje inspirert av Nord-Amerika?

– Pappa og hele farssiden er fra Canada. Mamma og han giftet seg og bodde der til jeg var syv år.

Men så flyttet moren hjem til Norge. Syvåringen Thomas ble med.

Lengselen etter en farsfigur kom raskt. Etter 10 år, i 1998, var den blitt for stor.

Uten å ringe satt han seg på et fly over Atlanterhavet. En time før ankomst ringte moren til faren for å si ifra.

– Jeg var 17 år. Det var lettere å reise enn å ta det på telefonen. Det er jeg glad for, mimrer Thomas og legger til at det ble et av hans beste minner.

– Å kunne gi ham en klem. Tørke noen tårer, sette seg i bilen og kjøre utover den kanadiske landsbygda med Johnny Cash på radioen. Det var helt spesielt.

– Kan du huske hvilken låt det var?

– Oi, vanskelig spørsmål. Det var Johnny Cash i hvert fall, og noe Shania Twain, svarer Thomas før han ler.

Samme følelsen hjemme i Norge

Hjemme hos faren ble minnene sterke. Han kjente igjen huset. Verkstedet.

Stemningen.

– Men avstand er noe «skjit», sier Thomas og legger til:

– Jeg måtte få til noe av det samme her hjemme. Inspirasjonen til mancaven kom allerede da, under den turen.

I etterkant gikk årene fort. Thomas får snekret sammen en garasje, og samlet masse skrot, men aldri gjort det om til en mancave.

Hverdagen med fem barn gjør nemlig noe med tiden; spiser den opp.

Så får han et stalltips; NRK-programmet Mancave søker deltakere.

Han får napp. Nå er det Thomas sin tur til å få hjelp. Like før jul i fjor skjer både oppussing og innspilling.

– Pappa ble utrolig glad for at jeg skulle få den garasjen jeg har drømt om, forteller Coe.

Den dramatiske telefonen fra legen førte Thomas nærmere sin far på andre siden av verden.

Kanskje det er gjærbaksten

For dette er heldigvis ikke en historie om en fembarnsfar som må si adjø.

Klumpen i halsen viste seg å være to forskjellige typer kreft.

I mai ble han operert i Tromsø, og med narkosen på vei ut av kroppen tok han opp telefonen:

På grunn av helseårsaker har ikke faren vært på besøk i Norge de siste ti årene.

Thomas trodde aldri at faren kom til å få oppleve mancaven.

Men så fikk han kreftdiagnosen. Faren ombestemte seg.

I vår kom både han og Thomas sin onkel på besøk til Bodø.

– Vi tok oss noen kalde her ute sammen, sier Thomas og smiler.

Nå nærmer det seg jul igjen.

– Skal du ta et til år med julebobla?

– Det gir meg utrolig mye. Og da jeg var syk stilte så utrolig mange opp for meg. 70 personer hadde bygget en bod til meg da jeg kom hjem etter operasjonen, sier han og legger til:

– Det er så utrolig varmt å se at det er så mye godt i folk.

– Men du gjør jo mye for andre, det kan jo ha noe med det å gjøre?

– Jeg har bakt en del boller til folk. Det kan jo være gjærbaksten som gjør det.