Forbud er en dårlig løsning

Maja Lunde skriver i teksten «Nasjonale skjermråd – nå!» at regjeringen må gi råd til foreldre om skjermbruk hos barn og ungdom. Det er jeg enig i.

Som lærer ser jeg nemlig hvilke vaner elever har med seg hjemmefra. Men skremselspropaganda og forbud har sjeldent vært en god løsning.

Skjermtid handler ikke bare om tid brukt foran skjermen, men også om hvordan vi bruker den og hva vi lærer av det.

Skjermen har en viktig plass i klasserommet

Skjermbruk i klasserommet er todelt. På den ene siden får elevene tilgang til en uendelig kunnskapsbase, digitale verktøy og muligheter for kreativ utfoldelse.

På den andre siden er det en fare for kort oppmerksomhetsspenn, digital avhengighet og flere distraksjoner.

Flere undersøkelser viser at ungdom tilbringer mye tid på sosiale medier og blir foret med algoritmestyrt innhold. Dette påvirker både konsentrasjon og mental helse​. Ikke bra, med andre ord.

Mobilfri skole er et godt tiltak, og jeg ser elever snakker sammen som da jeg var ung. Herlig, tenker jeg, og blir med det samme påminnet alderen min og alt annet som er endret.

For å lære elevene hvordan de bruker skjermen som et verktøy, må de faktisk benytte en skjerm.

Undervisning i digital dømmekraft og kritisk tenkning, krever at elevene både kan forstå og benytte teknologien på best mulig måte gjennom å ta den i bruk. Forbud og sterk begrensning vil i så fall være mot sin hensikt.

Det starter hjemme og beveger seg utover

Jeg synes rådene til Lunde er gode. Alle bør finne ut hva som passer for seg og sin familie og handle deretter.

Jeg er likevel usikker på om nasjonale skjermråd har den ønskede effekten, så sant man ikke skal kjøre full Høybråten-style hjemme også.

Jeg vil gjerne supplere med noen råd som kanskje vil styrke skole-hjem-samarbeidet når det gjelder gode vaner foran skjermen, og at det ofte handler om å være gode rollemodeller selv.

I klasserommet snakker vi ofte om modellering. Det betyr at hvis jeg skal undervise om skadevirkninger av snusbruk, så kan de ikke se snusboksen i lomma mi. Sånn blir det med skjermbruk også.

Det vil også være et godt råd å snakke om hva den tilmålte skjermbruken hjemme skal bestå av. Skal den for eksempel benyttes til å lære om nettvett, kildekritikk og digital dømmekraft, eller skal de to timene være et frislipp på TikTok?

Dette er ikke lett, nei.

Baklengs inn i framtida

Vi er alle enige i at skjermbruk påvirker. Vi må også huske på at vi utdanner dagens elever til et samfunn som krever digital kompetanse.

Fremtidens arbeidsmarked vil ikke nødvendigvis verdsette hvor mange timer vi tilbringer foran eller utenfor skjermen, men hvordan vi anvender teknologi for å løse komplekse problemer​.

Skole og hjem må balansere bruk med opplæring og refleksjon, ikke forbud og tvang. Det har vi aldri respondert bra på.

Vi må passe på ikke å gå baklengs inn i framtida. Vi trenger tilgang til skjermer for å lære kritisk tenkning og kreativ problemløsning, ferdigheter som både skolen og samfunnet trenger.

Da må vi se på skjermtid som en del av en større helhet, ikke bare som et problem som skal elimineres.

Det vi derimot ikke trenger, er konspirasjonsteorier om Helsedirektoratet eller andre som deler seng med tek-selskapene. Det er holdninger vi ikke vil de tar med seg hjemmefra og inn i klasserommet.