For syk til å leve, for frisk til å få hjelp

Hun er i midten av trettiårene, dyktig i sosiale lag, lærer fort og har en øre for språk, men under overflaten er det årevis med angst, traumer og en fortid fylt med vonde opplevelser som hun helst vil glemme. For noen år siden kom den første smellen, bokstavelig talt. Etter en opphetet debatt med en beiler ble kjeven knust, gamle sår ble åpnet og den påfølgende tiden ble hun gitt sterke vanedannende preparater.

Nå, noen år senere, erkjenner hun at hun trenger hjelp, og det fort. Ønsket om å ta nok piller til å sove, glemme og ikke våkne opp inntreffer hyppigere og hyppigere. Men, ønsket om å leve, le og elske er for tiden sterkere og hånden strekkes ut. De rundt henne kobles på, først familie og de nære, men vår kompetanse begrenser seg til å vise omtanke og kjærlighet.

Vi trenger hjelp, og det fort.

Runddansen begynner: Fastlege viser til legevakt som viser til fastlege som viser til legevakt. Vi søker hjelp hos Avdeling for Rus og Avheningshetsbehandling (ARA) som viser tilbake til fastlege som viser tilbake til legevakt. Etter flere døgn som kasteball i et skakkjørt system samtidig som abstinensene river i kroppen er hun i ferd med å gi opp, gi opp håpet om et normalt liv, eller kanskje hvilket som helst liv. Etter tredje besøket på legevakten sier jeg som pårørende at jeg frykter for liv og helse, først da skjer det noe, det er ikke nok å ville ha hjelp til å leve, man må ville slutte å leve for å få hjelp til å leve. Ambulant akutteam kobles på, og for første gang møtes hun med empati og et behandlingstilbud, men det er midlertidig.

Likevel, ballen har begynt å rulle, ambulant akutteam gjennomfører samtaler og følger opp. Etter en stund kobles ARA på for et mer langsiktig behandlingsløp. Hun får psykolog, psykiater og piller, masse piller. Piller i et langt større kvantum enn det hennes egen fastlege har vært villig til å skrive ut. Mye av tiden som følger går med til å følge opp ARA. For henne er manglende forutsigbarhet og brutte relasjoner en stor del av et komplekst traumebilde.

Men, dagene går og med oppfølging fra familie og venner går det sakte, men sikkert fremover. På et tidspunkt må hun til Oslo for å følge opp jobb, hun blir kontaktet mens hun er alene i Oslo fra psykiater og etter en kort samtale blir hun gitt en ny resept på medikamenter av samme type som hun har vært avhengig av. Det går naturlig nok galt. Nesten to ukers forsyning forsvinner ned i en mage, i en kropp på rundt 50kg, i løpet av mindre enn 24 timer.

Livsfarlig, ifølge de fastlegene jeg har spurt, men psykiater trekker på skuldrene og sier det er et tillitsbasert system når hun blir konfrontert. Ny nedtur, nye abstinenser og søvnløse netter følger. Kort tid etter får hun beskjed om at den oppnevnte psykologen hennes har for mange pasienter, hun står uten behandlingstilbud og psykologen som hun har knyttet bånd med, fortalt sine mørkeste tanker og delt sine største traumer med, forsvinner ut av livet hennes. Nytt traume følger, ingen forutsigbarhet og nok en brutt relasjon.

Abstinensene øker, søvnen forsvinner. Nye piller fra psykiater, uten oppfølging eller ny behandler. Abstinensene river i kroppen, ingen søvn og pillene forsvinner ned i magen igjen. Legevakten. Det er akutt. Ønsket om å leve ebber ut, ønsket om å dø kommer tilbake. Hun ønsket hjelp, har aldri vært sykere, har aldri hatt flere reseptbelagte piller mellom hendene og er for første gang i livet innlagt på legevakten med akutt forgiftning.

I fjor døde hundrevis av overdoser i Norge, 62 døde av overdoser på syntetiske opiodider, dette er det høyeste antallet dødsfall som følge av denne type rusmidler, noensinne. I fjor tok 693 mennesker sitt eget liv, det er 70 flere enn i 2022. Ikke siden 1988 har det blitt registert flere selvmord i Norge. Den største økningen er i alderssegmentet 30-39år, hennes alderssegment, og selv om det foreligger handlingsplaner følger det ikke med økte bevilgninger med planene. Ifølge Rusfeltets hovedorganisasjon kuttes det totalt 400 døgnbehandlingsplasser for rusavhengige over to og et halvt år, fordelt på flere institusjoner over hele landet. Det kan se ut som om flere skal behandles på kortere tid.

Det er forstemmende at personer som spør om hjelp, må rope om hjelp, at personer som har traumer knyttet til brutte relasjoner får nye traumer som følge av brutte relasjoner i apparatet som egentlig skal hjelpe. Har vi råd til å bygge ned tilbudene som allerede er på sviktende grunn? Har vi råd til å miste de som er for syke til å leve, men for friske til å få hjelp?