«Følekjønn» har erstattet biologisk kjønn som hjørnestein i norsk politikk

«Gender» handler om hvordan vi agerer og uttrykker oss sosialt, skriver innleggsforfatteren. Bildet av prideflaggene er fra en markering i Nashville i USA. Foto: George Walker IV, AP/NTB

Jeg tror at personer som opplever seg kjønnsinkongruente, taper mest på dette.

«Desinformasjon fra en forvirret professor» er Kjetil Rolness’ berettigede svar til professor Joel C. Glover ved Universitetet i Oslo.

Rolness peker på at biologisk kjønn er én ting, sosialt kjønn noe helt annet, og trekker frem forholdet mellom «sex» og «gender».

Begrepsskillet mellom «sex», altså biologisk kjønn, og «gender», det vil si sosialt kjønn, finnes ikke i det norske språket. Det biologiske er det antatt gitte og uforanderlige, mens gender handler om hvordan vi agerer og uttrykker oss sosialt, og formes ut fra kulturelt og sosialt skapte normer og forventninger.

Det sosiale kjønnet er altså foranderlig.

Likevel forutsettes det implisitt at det skal finnes en slags indre forbindelse mellom det uforanderlige og det foranderlige, mellom biologisk og sosialt kjønn. Det uforanderlige og foranderlige skal speile, overensstemme med, hverandre.

Det moderne intimitetssamfunnet

Forventningen om overensstemmelse gjelder også forståelsen av «gender identity», altså innsiden vår. «Gender identity» skal speile gender, det sosiale, foranderlige kjønnet, og det er naturligvis på samme måte formet av kulturelle og sosiale normer omkring hvordan kvinners og menns innside er.

Den som først begynte å bruke begrepet «gender identity», var den amerikanske psykoanalytikeren Robert Stoller i 1964. Begrepet ble raskt populært, og det ble koblet sammen med vårt moderne intimitetssamfunn, som den amerikanske sosiologen Richard Sennett kalte det.

Her er grensen mellom offentlig og privat sfære visket ut («The Fall of Public Man», 1977, «Intimitetstyranniet», 1992). Det vesentlige ved moderne identitetsutvikling er at ytre handlinger skal avspeile og overensstemme med de indre følelsene.

Følelsene bak det ytre uttrykket blir oppfattet som det egentlig sanne og autentiske. Dersom det ytre uttrykket korresponderer med indre opplevelser, følelser, er det «sant». Ut fra dette er det lett å forstå følelsenes sentrale plass i vårt samfunn.

En indre følelse

På norsk blir «gender identity» feilaktig oversatt med «kjønnsidentitet» – ettersom det norske språket ikke rommer skillet mellom biologisk og sosialt kjønn. I neste omgang er «kjønnsidentitet» blitt hetende «kjønn». Biologisk kvinne og mann er skjøvet ut av vokabularet, kroppene våre er blitt borte. «Kjønnsidentitet» – nå altså «kjønn» – er blitt til en indre følelse i vårt intimitetssamfunn.

Konsekvensene av det manglende begrepsskillet sex-gender, kombinert med forutsetningen om at biologisk, sosialt og psykologisk kjønn skal overensstemme med og speile hverandre, er altså store. I dag har «følekjønn» erstattet biologisk kjønn som hjørnestein i hegemonisk norsk politikk.

Jeg tror at personer som opplever seg kjønnsinkongruente, taper mest på dette.

Psykiateren Sigmund Freuds forståelse av seksualitet knyttet til kjønn er mer åpen enn det normative og fastlåste «gender identity». Med det offentlige som et eget psykologisk rom har følelser fått status som noe bortimot hellig, og da risikerer vi at «følekjønn» blir ytterligere udiskutabelt og fastlåst.