«Fenger fra første til siste rute»

Strand forlag har slått på stor­tromma i denne utgivelsen, i det som er et samarbeid mellom to store navn.

Manuset er skrevet av Jan Ove Ekeberg og er basert på hans bestselgende roman­serie «Den siste vikingkongen».

Tegner Nils Axle Kanten står på sin side blant annet bak stripen «Hjalmar», en av Norges mest populære tegne­serier gjennom tidene.

Sammen har de laget en drivende god tegneserie som fenger fra første til siste rute.

Sint ung mann

Forsiden gir et godt forvarsel av hva som venter.

En ung gutt sitter på heste­ryggen iført hånd­jern. Han ser morsk og uvillig ut. I bakgrunnen ruver en mystisk skjeggete mann iført ulveham.

Den unge gutten er naturligvis Harald, senere kjent som Harald Hardråde, den norske kongen som falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066.

Hvorfor den unge Harald har på seg håndjern skal jeg snart komme tilbake til, men først må jeg si noe om den hardbarkete krigeren i bakgrunnen.

Mellom Odin og Kvitekrist

Rane Kongsfostre er nevnt i gamle kilder som Snorres kongesagaer og «Fagrskinna».

Han var fosterfar til Haralds eldre halvbror, selveste Olav den hellige, og tok Olav med på hans første viking­tokter.

Man vet ikke all verden om Rane, og han forsvinner tidlig ut av sagaene. Her ligger det en ypperlig mulighet for videre diktning.

I tegneserien er Rane en fåmælt vismann. Han snakker en finurlig blanding av korthugd viking­språk kombinert med ord­stillingen til Yoda i Star Wars.

Rane er dessuten en brutal og staut kriger og den eneste av Olavs menn som ikke blir tvunget til å ta imot Kvitekrist, men som får lov til å holde fast på den gamle åsatroen.

Det er riktignok stikk i strid med den praksisen Olav førte i sagaene, men det bidrar til å gjøre tegneseriens Rane til en fascinerende karakter.

Hør diskusjonen om «Hardråde» i «Åpen bok: Kritikerne»:

Spennende oppvekst­fortelling

Tilbake til hånd­jernene: Etter at Olav må flykte fra Norge etter slaget ved Bokn i 1028, går Rane motvillig i gang med å lære opp den unge Harald.

Det er derfor Harald sitter lenket på hesteryggen.

Han begynner som Ranes «skosvein» og trell, og under Ranes ledelse går Harald fra å være en umoden og impulsiv stabeis, som er frekk mot både broren og Rane, til å bli en ung høvding verdig voksne menns respekt.

Og ikke minst: rustet og klar til å delta i slaget på Stiklestad i hæren til Olav.

Fortellingen er godt skrudd sammen, og Ekeberg har gjort et formidabelt arbeid med å konsentrere hundrevis av romansider ned til noen utvalgte scener i tegneserieformat.

Enkelte av karakterene kan riktignok fremstå noe overfladiske.

For eksempel får nabogutten Ragnvald, som vil gifte seg med Haralds søster, ikke nok plass til å fremstå så ufyselig som man kanskje skulle ønske seg av en antagonist.

Jeg rekker heller aldri å få den sympatien for Harald som gjør at jeg virkelig heier på ham.

Det skal heldigvis komme flere bøker i serien som kan gi mer dybde til Harald og de andre karakterene.

I første bind er det uansett Rane som stjeler showet som den mest interessante karakteren.

Visuelle gleder og sorger

Kantens fargesterke og ofte dramatiske tegninger kler den norrøne viking­verdenen godt.

Sammenlignet med «Hjalmar» bruker Kanten et vesentlig større repertoar her. Han boltrer seg i dramatiske slagscener, idylliske gårds­bilder, undervanns­kamper og kalde vinter­landskap.

Flere av de filmatiske bilde­sekvensene uten tekstbobler er noe av det som gir mest inntrykk.

Da Rane ligger på sykeleie etter et slag, skvetter jeg av fryd når han med ett åpner øynene.

I tillegg er scenene der Rane underviser Harald i våpenbruk gjennom alle fire årstider, effektiv historie­fortelling.

Mindre effektive er derimot tekst­blokkene som introduserer hvert kapittel, og det er her jeg blir irritert. De er visuelt tunge å lese og står i kontrast til den gode flyten i rutene.

Det samme kan jeg si om sidene på slutten av boken som er viet fakta og informasjon om vikingtiden. De er også noe tungrodde å komme igjennom.

I en utgivelse som henvender seg til ungdom, kunne disse elementene med hell vært utviklet mer.

Dessuten kunne det vært relevant for dem som er historisk interesserte å få hjelp til og se hvor Ekeberg og Kanten går vekk fra kildene.

Riktignok var sagaforfatterne også kjent for å ta seg store friheter, men i en utgivelse som også har som mål å undervise, kunne det hjulpet med noen oppklarende noter.

Ikke minst når de faktisk henviser til Snorre i siste rute.

En norsk «blockbuster»

Alt i alt lykkes tegneserien godt med å både underholde og begeistre, samt skape forventning til neste bind i serien.

Det er fristende å sammenligne «Hardråde» med Marvel-filmene: en grandios kommersiell satsing produsert av erfarne folk.

Og selv om det retter seg hovedsakelig mot ungdom, vil det nok også treffe mange voksne tegneseriefans.

I Marvel-tradisjonens ånd, avslutter jeg med å ønske meg en egen spin-off-serie om Rane Kongsfostre.