Fem spesialister i barne- og ungdomspsykiatri: ADHD-medisineringen har sklidd helt ut

Tegning: Arne Nøst

Vi leger har havnet i en slags felle vi strever med å komme oss ut av.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Kronikken signeres av: Henriette Kirkaune Sandven, Paul Sangar, Charlotte Lunde, Karina Thomassen Furunes og Pia Sæther, spesialister i barne- og ungdomspsykiatri

Vi som er leger i barne- og ungdomspsykiatrien, har havnet i en skvis når det gjelder å skrive ut resepter på ADHD-medisiner. Bruken av ADHD-medisiner har skutt i været de siste 20 årene.

Det ble skrevet ut litt over 1500 resepter i 2005. I 2022 hadde tallet økt til over 81.000 resepter. Dette er i tråd med en økning i ADHD-diagnoser. Det er nå så stor forespørsel at flere typer medisiner er vanskelig å få tak i.

Flere står frem med sin frustrasjon over at medisinene er utsolgt, og medisineringen fremstilles nærmest som en livsnødvendighet.

Et narkotisk stoff

ADHD er et populært tema i mediene. Enkeltindivider beskriver at de har fått et «nytt liv» etter å ha begynt på ADHD-medisiner. Spørsmålet er om mediefokuset bidrar til økningen i ADHD-diagnoser og forventningen om medikamentell behandling av dette.

ADHD-medisiner kan gi symptomlette på kort sikt, men er ikke en kur for ADHD. Både erfaringsmessig og vitenskapelig er det dårlig belegg for effekt av langtidsbruk.

ADHD-medisiner er prestasjonsfremmende midler som står på Wadas dopingliste. De klassifiseres som narkotiske stoffer, og flere er variasjoner av amfetamin.

Det er en myte at medisinene kun virker på pasienter med ADHD. De virker på 80 prosent av oss.

På kort sikt gjør de oss mer våkne og skjerpet. Studier på effekter på barn viser at medisinen først og fremst virker på hyperaktivitet, altså en adferd som mange opplever som «forstyrrende». Slik sett kan medisineringen utad oppleves som positivt.

Studier som har sett på langtidsbruk, har til gode å vise positive resultater av ADHD-medisinering, og det er heller ikke slik at barn gjør det bedre i skolen. Det er barna som kjenner på bivirkninger av medisinene. Det er først og fremst dårlig matlyst, men heller ikke uvanlig med andre bivirkninger som søvnvansker.

Kan misbrukes

I dagens prestasjons- og individorienterte samfunn oppmuntres vi til å bli den «beste versjonen av oss selv». Vi undrer oss over om ADHD-medisiner blir ettertraktet på samme måte som lipfillers og slankemedisiner er det.

Vi lever i et samfunn hvor vi søker raske løsninger på våre utfordringer.

Vi har hørt uttalelser fra en pasient som ikke visste hvor mye hen fikk gjort før hen fikk ADHD-medisin. Men en vektløfter som tar anabole steroider, kan også si at hen ikke visste hvor tungt hen kunne løfte før hen tok steroider.

ADHD-medisiner kan misbrukes, og politiet rapporterer om økte beslag. Det er lett å få tak i disse medisinene på det illegale markedet. For en som har ADHD, er kostnaden omtrent 2 kroner pr. tablett, mens gateverdien er omtrent 150 kroner.

Som leger har vi dessverre begrenset kontroll over hvor mange av tablettene vi skriver ut, som faktisk brukes av pasientene. Mange «hopper» over medisiner av ulike årsaker. For en 14-åring kan dette bety en betydelig inntekt.

Andre tiltak skal prøves først

I våre øyne får for mange med diagnosen ADHD et tilbud om utprøving av medisiner.

Ifølge Folkehelseinstituttet har 80 prosent av barn og unge som har fått diagnosen ADHD, fått resept på ADHD-medisiner. Det til tross for at det er anbefalt at ADHD-medisiner kun skal benyttes i de mest alvorlige tilfellene.

Retningslinjer for behandling av ADHD er tydelige på at andre hjelpetiltak skal forsøkes før medisiner tilbys. Nylig vedtok Norsk barne- og ungdomspsykiatriske forening også at andre tiltak skal forsøkes i minst tre måneder før medisiner forsøkes.

ADHD-medisineringen har etter vår mening sklidd helt ut. Vi leger påvirkes av kulturen vi lever i, og «forventninger» om medisinering, selv om det til syvende og sist selvsagt er vi som tar den endelige beslutningen om medisinering.

I offentlig sektor er dessverre medisinering blitt en kostnadseffektiv måte å møte strømmen av ADHD-pasienter på.

I en verden hvor nærmest alle vil ha nytte av «behandling» for ADHD (tilrettelegging i skole og ADHD-medisiner), har vi leger havnet i en slags felle vi strever med å komme oss ut av.

Oppmerksomhetsvansker later til å forekomme stadig hyppigere i befolkningen, og vi har et ansvar for å hjelpe pasientene foran oss. Slik blir det vanskelig for oss å stå imot et krav om behandling med medisiner som på kort sikt kan hjelpe de fleste av oss.