Familien har mange spørsmål etter at «Martin» ble dømt for sovevoldtekt. Dommerne mener det er best at de holder munn.

Familien sitter igjen med en rekke ubesvarte spørsmål etter at «Martin» ble dømt for sovevoldtekt. Det hjelper ikke å spørre dommerne. De uttaler seg ikke om dommer de har avsagt.

Slik var saken om en sovevoldtektsdom illustrert i A-magasinet. Kvinnen sier hun var utsatt for et overgrep. «Martin» nekter straffskyld. Foto: Terje Tønnessen

Aftenpostens sak om «Martin», som fikk ett år og syv måneders fengsel i lagmannsretten for å ha brukt en sovende kvinnes hånd til å onanere med, har utløst debatt.

Det er uenighet om hva et lydopptak som ble gjort den natten viser, og saken ligger hos Gjenopptakelseskommisjonen.

«Martin» har sonet straffen. Likevel sitter han og familien igjen med en rekke spørsmål de ikke føler at dommen gir svar på.

Heller ikke Aftenposten har fått svar på spørsmål vi har stilt fagdommerne. For eksempel hvorfor det ikke står noe i den rettskraftige dommen om hvordan to to sakkyndige på lyd vurderte det viktigste beviset i saken: lydopptaket.

I tråd med fast praksis kommenterer de ikke dommen, ut over å vise til begrunnelsen i den, svarer lagdommerne.

Dommere kan sende deg i fengsel i mange år. Få andre yrkesgrupper har like stor makt over andres liv.

Så hvorfor får hverken domfelte eller journalister svar på spørsmål rundt en dom?

Torbjørn Saggau Holm leder Dommerforeningen. Til daglig er han sorenskriver i Vestre Finnmark tingrett. Foto: Kita Eilertsen

Skal tale for seg

– Grunnen til at dommere ikke kommenterer avsagte dommer, er at domstolens avgjørelser skal være selvstendige, etterprøvbare og begrunnet i retten, sier sorenskriver Torbjørn Saggau Holm.

Han er leder i Dommerforeningen og forklarer at dommen skal tale for seg.

– Det er viktig for rettssikkerheten at partene forholder seg til det som er nedfelt i vedtaket. Det vil være svært uheldig hvis det oppstår tvil om resultatet skyldes noe annet enn den begrunnelsen som står i dommen.

– Ikke alle dommer er like godt begrunnet. Hva hvis domfelte opplever at dommen er mangelfull?

– Da må man anke. Så er det opp til høyere rettsinstanser å avgjøre om begrunnelsen er god nok.

– Å anke tar lang tid. Det hadde trolig vært enklere for mange domfelte å kunne spørre dommeren om det de lurer på?

– Hvis vi begynner å legge til ting muntlig i ettertid, kan det skape et inntrykk av at det er feil eller mangler ved begrunnelsen. Dersom man begynner å forsvare en dom, kan det fremstå som om dommen var personavhengig og ikke avgitt i et kollektiv. Det kan skape uklarheter.

Domstolloven sier at både fagdommere og meddommere skal hindre at andre får vite om noe de har fått vite om noens personlige forhold. Men taushetsplikten gjelder ikke noe som har kommet frem i åpen rett eller i dokumenter som alle kan få innsyn i.

Likevel uttaler fagdommerne, som har skrevet dommen, seg svært sjelden.

Et problem for rettssikkerheten? Tvert om, mener Dommerforeningen.

– Det kan virke lett for dommere å gjemme seg bak de selvpålagte reglene og unngå å svare på kritiske spørsmål?

– Det kan det sikkert, men sånn er systemet, sier Holm.

– Vi mener det er det beste for rettssikkerheten. En dom skal beskrive uttømmende hva man finner bevist, og hva man har lagt vekt på. Den beste måten å gjøre det etterprøvbart på, mener vi er i en skriftlig begrunnet dom.

Familien til «Martin» lurer på hvordan lagmannsretten kom til at det er bevist ut over enhver rimelig tvil at det er kvinnens forklaring som stemmer, og ikke hans. Det får de ikke svar på. Foto: Terje Tønnessen

Ikke beroliget

Martins foreldre opplever at det systemet dommerne mener er best, ikke er like enkelt å gjennomføre.

– Hvordan kan en dom være etterprøvbar så lenge det ikke gjøres lydopptak og ikke sitter rettskrivere som noterer det som skjer i rettssalen? under de.

Aftenposten dokumenterte nylig at det fortsatt ikke er på plass opptaksutstyr i norske rettssaler.

Hvis man opplever at dommen er mangelfull, kan man anke. Eller som de har gjort: begjære saken gjenåpnet.

– Det krever enorm innsats. Selv har vi lagt ned flere årsverk og fått hjelp av venner og familie. Ikke alle kan det, sier faren.

Gjenopptakelseskommisjonen kan oppnevne forsvarer på det offentliges regning, men det er få saker som slipper gjennom nåløyet der.

– Vår tillit til rettsvesenet er avhengig av åpenhet og diskusjon. Hemmelighold og ytringsbegrensninger skaper tvil og usikkerhet, mener moren.

Sindre Granly Meldalen, jurist og rådgiver i Norsk Presseforbund, er enig i at det bør være mest mulig åpenhet og innsyn.

– Det er veldig problematisk at det ikke tas lydopptak. Og det bør være større grad av mulighet til innsyn i rettsbøkene og dokumentene som domstolene har lagt til grunn for i sin avgjørelse, mener han.

Professor: – Et større problem

Ingen av de jusekspertene Aftenposten har vært i kontakt med, mener at dommere bør kommentere en dom.

– Spørsmålene i forhold til dommen mot Martin, handler etter mitt syn om et annet og større problem, sier Ragna Aarli, professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen.

– Nemlig forestillinger om at bevisvurdering er noe man ikke trenger opplæring i. Samt begrensede krav til redegjørelse for hvordan man har kommet fram til et bevisresultat.

Eivind Kolflaath er professor i rettsvitenskap og filosofi, også han ved Universitetet i Bergen.

– Domsgrunnene er i noen tilfeller for knappe eller har brister, medgir han.

Ifølge Kolflaath har spørsmålet om domsgrunnene i en sak er tilstrekkelige eller mangelfulle, vært oppe i Høyesterett flere ganger. Senest i en sovevoldtektsak.

– I norske domstoler finnes det ingen bransjestandard i form av en felles metode for å bedømme bevis. Bakgrunnen er en forestilling om vår naturlige begavelse for bevisbedømmelse. En oppfatning om at å bedømme bevis er noe enhver voksen, normalt utrustet person uten videre kan utføre på en forsvarlig måte, mener han.

Noen utslag av denne forestillingen er ifølge filosofen metodefrihet i bevisbedømmelsen, lekdommere i straffeprosessen og at bevisbedømmelse ikke er et tema i jusutdannelsen. Denne forestillingen står seg ikke i lys av psykologisk forskning, påpeker han.

– Den har vist at folks bekreftelsestilbøyelighet og andre kognitive mekanismer kan skape skjevheter i bevisbedømmelsen. Det er behov for en metode som kan redusere effekten av slike psykologiske feilkilder. Og den må da være synlig i dommenes begrunnelser.