Et land som knapt kan ta vare på sine egne? Det er å male fanden på veggen.

La meg minne Jessie Kong (til høyre) om at senest i 2024 ble Norge kåret til verdens beste land å bo i, skriver Hans Jacob Huun Thomsen i sitt tilsvar. Foto: Enok Grova/Privat

Det er bedre å forhindre brannen fremfor å krangle om hvem som trenger oksygenmasken.

I et innlegg i Aftenposten skriver spaltist Jessie Kong dystert om velferdsstatens fremtid, som hun mener kan «bli et nostalgisk minne uten ansvarlige politikere».

Symptomatisk nok er norsk bistand skyteskiven for Kongs kritikk. Hun påstår at staten er blitt en melkeku for mislykkede regjeringer som trenger bistand, fremfor å hjelpe sine egne borgere. «Vi må ta på oksygenmasken selv før vi hjelper andre», lyder konklusjonen hennes.

Men er det virkelig slik at Norge ikke har råd til å avse én krone av hver hundrelapp vi tjener, til verdens fattige?

Vi er den globale eliten

La meg minne Kong om at senest i 2024 ble Norge kåret til verdens beste land å bo i. Bare i 2023 økte markedsverdien til Oljefondet, vår unike pengebinge, med over 3300 milliarder kroner. Det tilsvarer over 60 norske bistandsbudsjetter.

Og er du en nordmann med vanlig inntekt, er du en av verdens 3 prosent rikeste – selv når man justerer for kjøpekraft.

Norge har mer enn salt til grøten, for å si det forsiktig. Enten vi vil det eller ei, er vi den globale eliten.

For all del, nordmenn blir også rammet av dyrtid, og flere velferdstjenester fungerer ikke optimalt. Men Kong maler fanden på veggen når hun nærmest beskriver et land som ikke kan ta vare på sine egne borgere.

Billigere å redde liv utenfor Norge

Det er ingen nordmenn som lever i ekstrem fattigdom, som ikke har tilgang til grunnleggende utdanning eller dør av sykdommer som malaria. Dette er imidlertid realiteten til millioner av mennesker verden over.

Derfor har vi også et moralsk ansvar for å drive med bistand. Som Pippi Langstrømpe sa: Den som er veldig sterk, må også være veldig snill.

Det norske bistandsbudsjettet gir oss en unik mulighet til å hjelpe millioner av mennesker til å få et bedre liv. Tross alt er det ingen annen del av statsbudsjettet som kan skape så mye velferd pr. krone brukt.

Her er et slående eksempel:

I Norge koster det, ifølge Helsedirektoratet, rundt 1,5 millioner kroner å sørge for at et menneske lever ett ekstra friskt år.

En studie i The Lancet finner imidlertid at en av vaksinealliansen Gavis vaksineprogrammer mot rotavirus kan skape den samme verdien i verdens fattigste land for bare 1000 kroner. Det er altså 1000 ganger billigere å redde et liv i utviklingsland enn i Norge.

Å hjelpe andre gagner oss

Norsk bistand handler imidlertid ikke bare om å utrette noe godt i verden. Selv en regjering med Fremskrittspartiet og Høyre uttalte at bistanden var begrunnet i en uttalt egeninteresse. Det er tross alt en investering i vår felles fremtid å forhindre klimaendringer, flyktningstrømmer eller fremtidige pandemier. Det gjør vår del av verden mindre utrygg.

Derfor bør vi ikke diskutere hvem som trenger oksygenmasken først. Vi bør heller konsentrere oss om å forhindre brannen. Det gjør vi ved å avse en liten del av vår inntekt for å bekjempe fattigdom, sult og andre globale utfordringer. Både fordi det er moralsk riktig, og fordi det er i vår egeninteresse.