«Et interessant psykologisk portrett»

Innledningsvis slår «Dyr i byen» meg som nok en roman av den typen som gjør et nummer av forfatterens problemer med å skrive den.

Heldigvis skal den vise seg å være mer enn det.

I boken møter vi en forteller som bare kalles Hun. Hun bor alene i en liten leilighet sammen med jenta si, som hun kaller Ungen.

Og ganske riktig, Hun er forfatter, og hun sliter fælt med skrivingen. Og dét er ikke alt hun sliter med.

Besatt av klima

Hun er besatt av klima­krisen, Hun bærer på en omsorg for klodens ve og vel som klart sprenger grensene for et sunt miljø­engasjement og går over i tvang­stanker og fikse ideer.

Hun har en slik grenseløs kjærlighet til kloden at det får henne til å forakte, ja, nærmest hate menneskeheten.

Hele denne teksten er dominert av denne indre stemmen til dette nevrotiske, strenge over­jeget.

I begynnelsen blir jeg irritert og litt matt over det dystre, monomane og selvopptatte i fortelleren. Så går det over til fascinasjon.

Øko-satire

Gradvis blir vi bedre kjent med denne kvinnens personlige liv, eller det som er igjen av det. For forfatteren i boka har brutt kontakten med de fleste av sine nærmeste. Angivelig på grunn av at de ikke lever opp til hennes prinsipper og høye idealer.

Eks­mannen viser seg å være noe i retning av en kjernekar. Og det er hun som har forlatt ham, ved å innlede et forhold til en annen fyr, som hun også droppet. Det får meg til å lure:

Er det hennes egen følelse av utilstrekkelighet og mangler som hun projiserer over på menneskeheten? Er hun rasende på menneskene fordi hun egentlig er skuffet over seg selv?

Det eneste unntaket er kjærligheten til Ungen, som i prinsippet skal være ren og ubesudlet. Men også her sniker problemene seg inn.

Hun trenger riktignok disiplinen som livet som alene­mor innebærer. På den annen side trenger hun rom for å leve ut sitt kunstner­kall, samt å dyrke sine interesser for vin, sigaretter og tilfeldig sex.

Så hvordan skal vi forstå dette, er det satire over øko-fanatikere? Bare unntaksvis synes jeg dette vipper over i komikk.

Som når Hun i noen nærmest Hamsun-aktige scener skjeller ut folk på gaten, eller avslutter en krangel med en gammel mann på gjenbruks­butikken med å løpe av gårde med sykkel­hjelmen hans.

Lytt til genene

Typisk for psyken til hoved­personen er at den går i loop, og står på stedet hvil. Som så mange av oss sitter hun på en måte fast i seg selv.

Er det i det hele tatt mulig å se for seg en utvikling eller et omslag her?

Det kommer, iallfall et slags, når hun hører en mørk og potensielt vis stemme på radio. Det er evolusjons­biologen Marius Ask Andersen, en av de få i denne boken som blir beæret med eget navn.

Evolusjons­biologen kan fortelle at vi er styrt av evolusjonen og genene våre. I en viss forstand er vi alle dyr i byen, slik kan man tolke ham.

Han lærer henne å frigjøre seg fra naturen. Å ikke alltid høre etter brølet fra genene. Det hjelper.

Romanen åpner seg opp mot slutten, i takt med at hoved­personen tar til seg de nye lærdommene.

Hun åpner seg også opp mot omverdenen ved å slippe en og annen mann inn i livet sitt, riktignok med variabelt resultat. Og gamle bånd med familien blir fornyet.

Også språket endrer seg, blir mer sanselig og mer avklart, ikke fullt så kortpustet og stakkato.

Vi kan si at romanen ender på et bedre sted, uten at det betyr at alle problemer er tilbakelagt for denne ensporete og alt i alt sympatiske personligheten.

Marte Wulff har levert et interessant psykologisk portrett av et besatt menneske, som er revet mellom egoisme og altruisme, og som har store problemer med å skille mellom hva som er hva.

Vi får for hennes skyld håpe det ikke er et selv­portrett.