Er «White Lotus» i krise?

7 hours ago 3

Av: HÅKON SCHIA

Utdannet i kunst på Oxford University

Sesongfinalen av det «The White Lotus» sesong tre ble sluppet i dag.

Serien har, som de forrige sesongene, blitt slukt av publikumet sitt.

Men med sine mange karakterer og plot-linjer kan man jo lure på:

Hva prøver den å si? Og får den det til?

Sesongen utforsker de rike og privilegerte, og deres kamp om å forstå seg selv, med Thailand som bakteppe.

Temaet kommer tydeligst frem i historien til (den mildt sagt) merkelige Ratliff-familien.

Saxon, den eldste sønnen, uttrykker sin egen krise tydelig i en samtale med faren sin:

«I don't have any interests, I don't have any hobbies. If I'm not a success, then I'm nothing, and I can't handle being nothing».

Vi ser ham forsøke å fylle tomrommet sitt med begjær, mens moren, Victoria, prøver å dempe sitt eget vakuum med et liv i luksus og valium.

Den yngste sønnen, Lochlan, representerer uskyld. Han vet ikke hvem han er - rett og slett fordi han er ung og umoden.

Dermed fungerer han som et slags speil for publikum. Vi ser familiens voksende krise gjennom hans øyne.

Så har vi datteren Piper, den eneste som er villig til å endre seg.

Men hennes selvoppdagelsesreise settes på prøve når lillebror Lochlan truer med å bli med i hennes nye klosterliv.

Hvis de velger å forandre seg, hvem er hun da?

Fan-basen har vært oppmerksomme nok til å legge merke til at navnene til Ratliff-søsknene henviser til det tyske folkeeventyret om Rottefangeren fra Hameln.

Historien handler om en spillemann (på engelsk, en Piper) fra Sachsen (Saxon) som leder bygdas plagsomme rotter (Ratliff) i døden ved drukning (Loch-lann).

Kanskje gir det mer mening etter å ha sett siste episode!

Men:

Med unntak av den nordkarolinske familien, virker denne sesongens fortellinger mer fragmenterte. Og jeg mistenker at serien selv står overfor en identitetskrise.

Hvilken «The White Lotus»-sesong liker du best?aSesong 1bSesong 2cSesong 3

Seriens unike kommentar på dynamikken mellom personalet og gjestene, eller lokalbefolkningen og besøkende, ser ut til å ha blitt redusert.

Mens sesong to dykket ned i det kulturelle forholdet mellom amerikanere og sicilianere, føles den asiatiske casten denne gangen noe sidelagt.

Til tross for Mike Whites innsats for kulturell sensitivitet – det fantastiske thailandske lydsporet, buddhistisk filosofi og det visuelle landskap – forblir fremstillingen av Sørøst-Asia noe klisjé.

Det tyder på at serien har tapt noe av sin skarphet.

Der tidligere sesonger utmerket seg med satire av overklassen, sliter den nå med å finne balansen mellom det og det stadig mer fremtredende krim-aspektet.

Altså: Hvem er morderen?

Mordmysteriet er jo en tydelig krok for seerne, men det begynner etter hvert å overskygge samfunnskritikken.

Karakterene som kommer tilbake fra tidligere sesonger, tjener kun denne krim-fortellingen. Og det gjør at historien bremses opp.

Dette gjelder bokstavelig talt for karakteren «Belinda», som tilbringer all sin tid ved sengekanten, i enten vente av sin romantiske interesse, sønnen, døden, eller at plottet skal bevege seg videre.

Noe av det samme skjer med karakteren «Rick», som prater i episode etter episode om at han må komme seg til Bangkok.

I can’t talk about my issues! Not until I leave for Bangkok, which will happen any minute now!

Som seer går man lei av å vente.

Mye av tiden brukes også på den mystiske Greg, som nå tilsynelatende fremstår som seriens hovedantagonist.

Jeg spekulerer i om Mike White følte seg presset til å følge opp med denne kjedelige skurken av hensyn til seriens kontinuitet.

Dette fokuset på kriminalaspektet tar ikke bare opp spilletid, men risikerer at serien blir for selvrefererende og frakoblet fra sin kritikk av virkeligheten. Det er synd for historiens del.

Nå gjenstår det å se hvordan alt (forhåpentligvis) nøstes opp i sesongfinalen.

Men hvordan blir en eventuell fjerde sesong?

Satire risikerer alltid å bli misforstått eller misbrukt.

Nå som «The White Lotus» er så populær som den er (og koster så mye penger å lage) kan det bli en større utfordring for Mike White å bevare sitt kritiske blikk.

Serien har tiltrukket seg en stor fanbase som nettopp besøker seriens hotell-lokasjoner.

Dermed driver de profitt for Four Seasons, som nylig signerte en samarbeidskontrakt med strømmetjenesten Max.

Denne endringen reflekterer en svekkelse av parodien – seerne har gått fra å le av de rike, til å ønske å bli dem igjen.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no. Unge meninger-prosjektet er finansiert med støtte av Stiftelsen Tinius. Les mer.

Read Entire Article