Er vi klare for å ta debatten til neste nivå og diskutere flerkoneri?

Slik vi er blitt kjent med Mads Larsen i denne debatten, er det ikke overraskende at hans løsning er en samlivsform som primært gagner menn, skriver Malin Kulseth. Foto: Morten Uglum

Det er ikke på datingmarkedet jeg forlater Larsen, men på de frie ideers marked.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

I sitt siste utspill i debatten han satte i gang i sommer, beklager forsker og forfatter Mads Larsen seg over å bli vranglest av tre forskere som stiller spørsmål ved om ufrivillig singelhet utelukkende er et mannsproblem.

Frustrert skriver Larsen at om de hadde lest hans seneste artikkel, ville de forstått at han tvert imot er svært opptatt av at dette er et problem som også rammer kvinner. Den beskrives som «et rop om hjelp fra kvinnelige insings», altså ufrivillig single kvinner. «Vi kunne vanskelig vært tydeligere,» skriver Larsen.

Artikkelen, basert på tekstanalyse av romanen «Halva Malmö består av killar som dumpat mig» og den norske TV-serien «Sigurd fåkke pult», er riktignok relativt nyansert i sin diskusjon av dynamikken mellom menn og kvinner på det såkalte datingmarkedet. Problemet oppstår når Larsen selv feiler i å belyse disse nyansene når han skal promotere sin forskning i mediene.

Skaper mer blest

Larsen hevder han har svar på hvorfor dagens fødselsrater er så lave at hele vår eksistens er truet. Konklusjonene han trekker frem, er kvinners «nedvurdering av menn» og «dysfunksjonelle adferd på datingmarkedet».

Den svenske romanen er skrevet fra en kvinnes perspektiv og illustrerer tydelig en form for dysfunksjonell oppførsel. Men kan én skjønnlitterær roman fortelle oss noe universelt om kvinner?

For svar på hvorfor han ikke får debatten han ønsker seg, bør Larsen vurdere en nærmere kikk på egne uttalelser. Spørsmålet er ikke hvorfor så mange misforstår Larsen, men hvorfor Larsen ikke presenterer sin egen forskning bedre. Et svar kan være at Larsen vet hvilke knapper han skal trykke på, og at en polariserende vinkling vil skape langt mer blest enn en nyansert fremstilling.

Laverestående vesener

Larsen ble en medieyndling etter braksuksessen med boken «Pornopung» i 2003. Gjennom flere medieopptredener introduserte han norske menn og kvinner for forløperen til dagens mannosfære, den amerikanske «pick-up-artist-kulturen». Der ble kvinner ansett som laverestående vesener som kunne erobres med en rekke triks. De var ofte sentrert rundt «negging», ulike metoder for å gjøre kvinner usikre på seg selv, for å gjøre dem sårbare og villige til å ligge.

Kanskje er det rester av denne sjekkefilosofien som henger igjen når Larsen utelukkende trekker frem «kvinners dysfunksjonelle adferd» som årsak til at det fødes så få barn. Er det mulig å «negge» den vestlige sivilisasjonens døtre til å føde flere barn?

Larsens største problem er at han aksepterer og promoterer ideer med opprinnelse i mannosfærens mange incelfora, der det er et etablert faktum at incels er samfunnets største tapere.

Heller enn å diskutere hvordan menn kan bryte ut av en ond sirkel, fremmer Larsen en idé om at vi som samfunn bør ha forståelse for og tilpasse oss deres raseri over at sex og meningsfulle relasjoner ikke ramler ned i fanget på dem.

Et hypergamisk datingmarked

Larsen mener kvinner helst vil ligge med «høyverdimenn», altså menn som har høyere status enn dem selv. Dette kalles hypergami og er sentralt i historiefortellingen i mannosfæren. «Lavverdimenn» er taperne i regnestykket. I Larsens formidling er de ofre for utstrakt diskriminering fra kvinner som ikke vil parre seg med dem.

I et hypergamisk datingmarked vil menn som regel gifte seg med kvinner som har lik eller lavere status enn dem. Kvinner med høy status vil derfor også tape i jakten på ekteskap, som leder oss videre til en annen påstand.

Larsen mener kvinner i Norden er «rekorduavhengige» av menn: «Uten at norske kvinner må ligge eller pardanne, får de over 12 millioner kroner mer fra velferdsstaten enn de betaler i skatt.»

Påstanden stammer fra en analyse av bruk av offentlige midler fra Statistisk sentralbyrå (SSB), kjent fra Gunnar Stavrums kommentar om at norske kvinner er «underskuddsfenomener».

Den viser at alle norskfødte er såkalte «underskuddsfenomener», fordi statens nettoutgifter pr. person er større enn befolkningens totale skattebidrag.

For menn er statens totale nettoutgift i gjennomsnitt 3 millioner kroner, mens kvinner koster staten 12 millioner kroner.

Allerede ved fylte 20 år har vi brukt to tredjedeler av vårt totale skattebidrag i form av grunnskole og utdanning.

Kjønnsforskjellen oppstår først i yrkeslivet, fordi lønnsforskjellen mellom menn og kvinner er stor.

SSB understreker at velferdsutbetalinger og det at kvinner lever lenger enn menn, ikke har noen avgjørende betydning. Det har også lite å gjøre med nevnte «rekorduavhengighet», fordi kjønnsforskjellen i «betydelig grad er et resultat av hvordan husholdninger deler på den samlede arbeidsinnsatsen i og utenfor hjemmet».

Flere fødsler vil heller ikke ha positiv effekt på dette regnestykket, det vil tvert imot forsterkes jo større økningen i befolkningen blir. Larsens fremstilling blir dermed grundig korrigert i hans egen kildehenvisning.

En samlivsform som gagner menn

Larsen hevder at vi som samfunn ikke er villige til å ta diskusjonen som følger av å akseptere bildet han skisserer opp som sannheten, og mener vi stikker hodet i sanden ved ikke å diskutere «nye normer og verdier for hvordan menn og kvinner skal leve sammen».

Men hva er det egentlig Mads Larsen ser for seg at vi skal diskutere?

I et intervju i Morgenbladet sa Larsen at hans jobb er å formidle hvorfor ting er som de er, og at han ikke har noen løsninger. Noen forslag har Larsen likevel produsert. En av hans forskningsartikler er et argument for at polygyni er den eneste løsningen som kan snu den negative fødselstrenden. Polygyni er det mange kjenner som polygami, altså flerkoneri.

Larsen mener vi allerede har «de facto polygyni», som manifesterer seg gjennom seriemonogami. Menn og kvinner gifter seg, får barn og skiller seg. Mannen får så en yngre partner og et nytt barn. Om vi aksepterte flerkoneri, mener Larsen at vi kan unngå dette, for da kunne mannen fått seg en ny og yngre kone i tillegg til sin aldrende røy.

Slik vi er blitt kjent med ham i denne debatten, er det ikke overraskende at Larsens løsning er en samlivsform som primært gagner menn.

At jeg som kvinne vil være negativ til polygyni, har Larsen allerede forutsett. Kvinner vil avvise polygyni fordi de ønsker «eksklusiv tilgang til en høyverdipartner». Ikke vil kvinner dele sin kropp med lavverdimenn, og ikke vil de dele på høyverdimenn. Ubrukelig!

Inspirert av Musk

I et intervju med VG var Larsen mer villig til å nevne mulige løsninger etter å ha vektlagt at de fleste ikke er «spiselige for vår vestlige kultur»:

– Redusert likestilling, økt fattigdom, de-urbanisering, flerkoneri, et sterkere patriarkat, forbud mot abort og prevensjon, mindre individualisme og mer kollektivisme.

Denne lille smørbrødlisten forteller oss mye. Selv om det ikke må bety at han står inne for alt dette, mener Larsen at noe av det som kan redde vår vestlige sivilisasjon, er utstrakt sosial kontroll på nivå med konservative religiøse samfunn vi ellers ikke liker å sammenligne oss med.

Det er ikke på datingmarkedet jeg forlater Larsen, men på de frie ideers marked. Det Larsen driver med, er på sitt beste populærvitenskap og på sitt dårligste en serie «shower thoughts».

Gjennom stadige henvisninger til Elon Musk viser Larsen at han lar seg inspirere av elbil-despotens ideer om fødselsrater og reproduksjon.

Musks ti barn med ulike kvinner vitner i Larsens øyne om at reproduksjon med høyverdimenn er svært attraktivt. At Musks uspiselige oppførsel har ført til at ett av barna har frigjort seg fra ham og uttalt at han lyver om henne, mens en av hans barnemødres mor i desperasjon tok til plattformen X for å be ham frigi barnas pass slik at de kunne besøke sin døende oldemor, vil for mange vitne om noe helt annet.

Fremfor å være kritisk stemmer Larsen i med Musks påstander om at hele den vestlige sivilisasjonen står på spill. Av den grunn «skylder vi oss selv og fremtidige generasjoner å ha en mer fantasifull debatt rundt vår tids demografiske kollaps».

Så hva sier dere? Er vi klare for å ta debatten til neste nivå og diskutere flerkoneri? Hva med tvangsekteskap? Forbud mot abort og prevensjon? Hvis ikke er vi fantasiløse og selvdestruktive.