Er det virke­lig felles­ska­pets beste vi forsva­rer – eller vår egen komfort som voksne?

Barn er ikke like – verken i idretten eller i skolen. Noen lærer raskt, andre trenger mer tid. Noen har talent og motivasjon som driver dem lenger, tidligere. Når systemet kun er bygget for «gjennomsnittet», er det nettopp de barna med ambisjoner og ferdigheter som risikerer å falle utenfor.

Vi hyller «flest mulig, lengst mulig». Men i praksis betyr dette at de mest ambisiøse barna ikke får nok utfordringer, og at vi holder dem tilbake for å bevare en illusjon av likhet. Det gjør ikke fellesskapet sterkere – det gjør at noen mister lysten. Er det bedre at de slutter, enn at de får utvikle seg i et miljø som matcher ambisjonene deres?

Åpen

Forskningen som trekkes fram, er riktig: for tidlig spesialisering kan gi risiko for skader og frafall. Men det betyr ikke at all differensiering er farlig. Det betyr at vi må være kloke – tilrettelegge treningsmengde, sikre variasjon, og samtidig gi mulighet for å satse litt mer, for dem som ønsker det. Å nekte 9–10-åringer å trene og konkurrere på et høyere nivå fordi vi er redde for «splitting», kan være like skadelig som å presse alle inn i toppsatsing.

Fellesskap er viktig – men fellesskap uten mestring er tomt. Fellesskap bygges gjennom mestring, ikke ved å holde alle på samme nivå uansett forutsetninger. Når barn som ønsker å satse, blir holdt tilbake for å bevare «laget som helhet», lærer de raskt at ambisjon er noe negativt. Samtidig sender vi signal til dem som strever mest, om at de aldri skal få tilpasset oppfølging fordi det kan skape «skiller». Er det virkelig fellesskapets beste vi forsvarer – eller vår egen komfort som voksne?

Klubber som Vigør, Vindbjart og Dvergsnes lar de mest motiverte barna hospitere på eldre lag, slik at de kan trene og spille både med sitt eget lag og eldre spillere. Dette gir både utfordring og trygghet. Å hospitere bryter ikke fellesskapet. Det kan tvert imot motivere, skape mestring og lære alle verdien av innsats. Tilpasning etter ferdigheter handler ikke om ekskludering, men om at hvert barn får vokse på sitt nivå.

Et annet poeng som glemmes i denne debatten, er at konkurranse er en naturlig del av livet – også for barn. I idrett finnes det alltid en vinner og en taper. Å skjerme barna for dette så lenge som mulig, er ikke å gjøre dem en tjeneste. Tvert imot: de trenger å erfare både seire og nederlag tidlig, lære å håndtere skuffelser og glede seg over mestring. Hvis vi først møter konkurranse når vi blir tenåringer eller voksne, blir terskelen mye høyere og opplevelsen langt mer brutal. Barna våre tåler mer enn vi voksne tror – og de vokser på å lære at innsats, trening og utholdenhet faktisk gir resultater.

Denne debatten ligner den vi har om norsk skole. Også der skal «fellesskapet» være viktigere enn tilpasset undervisning og nivådeling. Resultatet er at for mange går ut av skolen uten grunnleggende ferdigheter, mens andre kjeder seg og mister motivasjonen. I både skole og idrett taper vi på den samme ideologiske tvangen: alle skal med, men ingen skal få mer.

Det viktigste er å sette barna først – både de som vil spille for moro skyld, og de som vil trene hardt og drømme stort. Det ene utelukker ikke det andre. Men da må vi tørre å erkjenne at likhet ikke er inkludering. Noen trenger ekstra oppfølging, noen trenger ekstra utfordringer. Begge deler er fullt mulig å få til, uten å rive ned miljøet.

Hvis vi virkelig ønsker å ha «flest mulig lengst mulig», må vi også sørge for at de mest motiverte får lov til å blomstre. For fellesskapet blir ikke sterkere av å holde tilbake dem som løper raskest.