Er det rart at politiet ber om å få fengsle flere barn og unge?

Flere barn begår alvorlige kriminelle handlinger, og mens vi voksne i polariserte leirer prøve å finne ut av hvordan møte dette økende problemet, begår barna våre nye lovbrudd.

Kan det være at vinden nå har snudd? Eller er det bare følelsen av en mild forbigående bris vi kjenner på når flere personer i og utenfor vårt fagfelt, begynner å reise tydelige krav om å ansvarlig gjøre barna våre mer for deres handlinger? Har samfunnet begynt å bevege seg mer vekk fra vern og beskyttelse av våre poder, til mer konsekvenstenking?

01. august trådte den nye Opplæringsloven i kraft, og med den også en ny standard på skolefronten. Subjektivt vil jeg si at den viktigste endringen er lærernes utvidede muligheter til å håndtere uforskammet oppførsel, vold og utagering. Nå skal ikke elevenes subjektive opplevelse av å bli krenket lengre være det gjeldende alene, og lærere kan i større grad stoppe elever fysisk i ekstreme situasjoner.

Lærere og fagarbeidere vet jeg gjerne tar det ansvaret, men klarer foreldre å følge opp? Regjeringen vil ikke være dårligere. De har øremerket 19 millioner kroner for å følge opp innstramminger i lovverket som bl.a. tredde i kraft fra 01. september. Kan samfunnet snart snakke mer åpent om ubetinget fengsel og fotlenke, også hos barn? Og uten å bli stemplet som følelsesmessig avstumpet og hjerterå?

Uttalelsene fra justisminister Emilie E. Mehl; «Vi må være tydelige på at kriminalitet har konsekvenser», virker å ha fått bein å gå på. Jeg merker også tydelige bevegelser i fagmiljøene. Bl.a tar flere til orde for at vi må vekk fra den «overdrevne» traumefokuseringen. At traumeforståelse er viktig hersker det ingen tvil om, og jeg klappet hardt og manisk ved dens inntog. Men hva med en litt romsligere takhøyde på forståelsen om hvem som kan defineres som traumeskadd? Den forståelsen kan faktisk være avgjørende for om en 17-åring kan sitte i en glattcelle noen timer og slikke sine sår, eller bli sluppet ut i nærmiljøet ditt samme dag. Flere profilerte politifolk, politijurister m.m. virker å ha tatt realitetene inn over seg.

Politiet lever tett på ungdomskriminaliteten hver dag, og vet veldig godt hva dette handler om. Hvor mange ganger har ikke politiet måtte kjøre ungdommer til sine respektive bosteder, sluppet dem av, for så dessverre å hente dem inn igjen 2 timer senere etter ny utagering på byen e.l.? Politiet er også tydelige på at det kan se ut som barn under 15 år er «klar over lovløsheten som gjelder før de når den straffbare alderen». Er det rart at politiet ber om å få fengsle flere barn og unge, og samtidig vil ha flere plasser i ungdomsfengsler?

En ting er at det ikke finnes nok private og offentlige spesialiserte tiltak for ungdommer med voldelige og kriminelle «uttrykk», men tør vi i samme åndedrag etterspørre om bunnlinjen på kompetansenivået hos de som skal forvalte disse ungdomstiltakene, er av god nok kvalitet? Å iverksette tiltak for å verne samfunnet fra unge kriminelle, har vist seg lettere sagt enn gjort. Ikke bare fordi det er mangel på penger over hele linja, men fordi man ikke lengre har tro på myke tiltak som samfunnstjeneste, ungdomskontrakter, korte institusjonsopphold, prøvetid m.m.

Jeg merker meg uenigheten om dette kan kalles myke tiltak, men slik saken fremstår nå kan det se ut som de fleste i den leiren virker å bli færre. Noen prøver også å forklare den økte voldsspiralen med at det kun skyldes en liten bestemt gruppe kriminelle barn. Det argumenter hjelper ikke på den allmenne oppfattelsen om at vold, drap og voldtekt alltid vil være en kriminell handling uansett hvem som utøver den. Alt annet fremstår som respektløst overfor gutten som ble skambanket på bussen fordi han tilfeldigvis kikket i feil retning. De reelle ofrene trenger også et ansikt i den debatten.

Noen tviholder på at fedrelandet Norge møter voldelige ungdommer på riktig måte og henviser til enkeltprosjekter i Sverige, Danmark m.fl. Dette er noe jeg vil kalle en smittsom kjedereaksjon av feilinformasjon som dessverre har fått spredd seg altfor lenge. Det stemmer at små enkeltprosjekter i bl.a København, kan vise til noen positive tall når det bl.a. kommer til tilbakefall av unge lovbrytere, men tallene er av så liten skala at de ikke er sammenlignbare.

I direkte kontakt med danskenes svar på Statistisk sentralbyrå i Norge har de oversendt mye interessant dokumentasjon om danske barn, kriminalitet og avstraffelse. Jeg kan herved fortelle at det ikke er noe spesielt bedre på andre siden av Skagerak. Danskene hadde en relativt positiv nedgang på tilbakevendende kriminelle barn i perioden 2017-2020, men etter 2020 er lesingen like dyster som kassalappen fra Bilka. Om et paradigmeskifte skulle være i anmarsj, og vi faktisk nærmer oss en tid hvor det er sosialt akseptabelt å gi konsekvenser til voldelige barn som ikke har forstått at «fem om dagen» ikke handler om slå ned flest mulig, da tror jeg vi har gjort hverdagen bittelitt tryggere for veldig mange mennesker.