Er det greit å lage TV-underholdning med barn i hovedrollene?

Første sesong av «Team Ingebrigtsen» kom i 2016. Da var Jakob Asserson Ingebrigtsen 16 år gammel. Dette bildet sammen med mamma Tone og pappa Gjert ble tatt i 2017. Foto: Vidar Ruud / NTB

Her er etterpåklokskap på sin plass. For fremtidens skyld.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger. Les mer her.

«Bak løpebrødrene Henrik, Filip og Jakob Ingebrigtsen står en storfamilie helt utenom det vanlige. I en sjelden tidsreise over fire år har familien gitt oss en enestående tilgang til livene sine. Tett på oppturer og nedturer, familieidyll og konflikter blir vi med på den knallharde veien mot suksess eller fiasko.»

Slik ble serien presentert for seerne. Tiltalen mot Gjert Ingebrigtsen, og anklagene fra eldstesønnen Kristoffer, setter serien i et annet lys. NRK valgte fredag å avpublisere – og begrunnet det med belastningen for flere av familiemedlemmene.

Kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen legger vekt på at noen av deltagerne var mindreårige da serien først ble sendt.

Avpubliseringen var et presseetisk dilemma. Et annet er om serien, i den formen, burde vært spilt inn i det hele tatt.

Hvor går grensen for å lage TV-underholdning med barn i hovedrollene? Og spesielt en serie som tilsynelatende går så tett på familielivet?

Dette er etterpåklokskapens øvelse. Den kan likevel være nyttig. Poenget er ikke å hakke på dem som sto bak beslutningene den gang, men å diskutere hvor terskelen bør ligge i fremtiden.

Kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen i NRK valgte fredag å avpublisere dokumentarserien om Team Ingebrigtsen. Foto: Siri Øverland Eriksen, Aftenposten

Det finnes flere TV-serier som dokumenterer barns liv, ikke minst blant influensere. Dette er vurderinger mediehus vil møte igjen og igjen.

Genistrek, men galt?

«Team Ingebrigtsen» var riktignok en spesiell serie. Seerne kom så tett på familien over så mange år.

Dette var også suksessoppskriften. Seerne følte at de kjente familiemedlemmene. At de var med på oppturer og nedturer.

I 2020 fikk serien Gullruten.

Gjert Ingebrigtsen har fortalt hvordan de tidligere måtte pante flasker for å få økonomien til å gå rundt. Serien skapte en ny virkelighet for familien. Den ga løperbrødrene et grunnlag for å satse. Først da de nådde toppen, kom sponsorene løpende av seg selv.

Historien om familien fra Sandnes har også inspirert andre. Flere av de nye, norske friidrettskometene har snakket om den effekten.

Men andre hensyn kan veie tyngre. Det som var en genistrek, kan også ha vært galt.

Det var selvsagt galt om serien ikke ga en reell fremstilling av familieforholdene. Om det i stedet bidro til å kamuflere mishandling, som Gjert Ingebrigtsen nå er tiltalt for. Det skal han svare for i rettssaken. Han nekter for å ha gjort noe straffbart.

Kan barn si nei?

Men hovedpoenget her er mer overordnet. Har barn en reell mulighet til å si nei?

De skjønner kanskje hvor viktig det er for familiens økonomi. Men forstår de konsekvensene av å delta? At det vil slenge dem inn i rampelyset?

Eller har mediehusene et ansvar for å beskytte dem til tross for foreldrenes ønsker?

Fredag skrev TV 2 at datteren skal ha følt seg presset til å være med i serien. Hvis det stemmer, understreker det hvordan dette kan være problematisk.

Mens flere av barna de siste årene har opplevd å bli konfrontert på gaten med programmet. «Det kan ikke ha vært så ille», har de fått høre av folk som har fulgt med på skjermen. Det forteller Mette Yvonne Larsen, bistandsadvokaten til fem av barna.

«Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet», står det i Vær varsom-plakaten, pressens etiske rettesnor. Det «gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering».

Akkurat hvor grensen går, er opp til hver enkelt redaktør. Kanskje bør en lærdom fra denne triste saken være at praksisen skjerpes.