Enhver fortelling blir bedre med et gjenferd!

Hei på glattisen!

Jeg håper du har overlevd 2025 så langt uten å kjøre av veien eller måke på deg hekseskudd. Jeg har lystret myndighetenes påbud og holdt meg mest mulig hjemme. Den som leser, brekker ikke lårhalsen, som det heter i et gammelt ordtak.

I vinter har jeg hatt en dragning mot spøkelseshistorier. Jeg har levd på en miks av Sherlock Holmes-klassikere som «Hunden fra Baskerville» og mer moderne gufs. Spøkelser og gjenferd blir hovedtema i ukas brev, hvor jeg også presenterer et bregrep alle bokelskere bør kjenne, samt NRKs nye fantasyanmelder.

Vanligvis går det helt greit for meg å å være hjemme alene i leiligheten, men en natt i januar kjente jeg nakkehårene reise seg.

01:05

Siss:Åh herregud, det er noen i leiligheten!

01:06

Elskling:Neida, elskling, hvorfor tror du det?

01:06

Siss:Jeg hører lyder! Noe krafsete og listete.

01:06

Siss:Skulle ønske du var hjemme!

01:07

Siss:Å puh, det var bare katten. Sorry, jeg er så skvetten hører på skummel bok

Jeg kunne takke meg selv for at jeg var så skvetten. Den skumle lydboka mi holdt meg våken og vár for uvante lyder.

På min jakt etter gode spøkelsesfortellinger i lydbok-appen min, hadde jeg kommet over en forfatter jeg hadde hørt om, men ikke lest.

Mo Hayder er kjent i Norge for sin krimserie med etterforskeren Jack Caffery, og leserne hennes sørget da Hayder brått døde i 2021 av en fæl sykdom. Den siste boka hun rakk å gi ut var «Bonehead», en frittstående roman med et pirrende premiss.

En bussulykke der flere ungdommer mistet livet har rystet en engelsk landsby i Gloucestershire. Men var det en egentlig ulykke? Hvorfor husker noen av ungommene å ha sett en skjelettaktig kvinnelig skikkelse like før kollisjonen? Kansskje har det å gjøre med den lokale legenden om the bonehead.

Mo Hayder leverer.

– Den boka jeg leser nå er SÅ skummel, sa jeg frydefullt til mannen min hver kveld.

En teori om grunnen til at vi frivillig oppsøker skumle historier, er at vi får levd ut frykt og angst i trygge omgivelser. Kan det være at jeg avledet min frykt for klimakrise, KI og krig med gufne gys under dyna?

Eller handler det om at jeg rett og slett liker spøkelser?

Jeg har tidligere etterlyst overnaturlige elementer i krimlitteraturen, men hvorfor stoppe der? Spøkelser, ånder, gjenferd, kan fungere i mange sjangre, og brukes humoristisk, metaforisk, allegorisk og symbolsk.

Tenk bare på den flotte åpningssetningen i Karl Marx sitt manifest:

«Det går et spøkelse gjennom Europa, kommunismens spøkelse».

Og tenk på Ibsen! Hans stykke «Gjengangere» heter faktisk «Ghosts» på engelsk.

Da jeg før jul fikk invitasjon til «Bli-kjent-kveld for døde» var jeg ikke vond å be.

De som sto bak invitasjonen var et nystartet, lite forlag ved navn Meteor. Deres mål å gi ut fantastisk litteratur, hovedsaklig skrevet av kvinner. Midt i blinken for meg!

En tirsdag kveld i november lusket jeg derfor ned til en bar i Oslo sentrum. Da jeg entret lokalet, kom jeg i stuss. De fremmøtte var muskuløse mannfolk kledd i svarte band-T-skjorter, med tøffe tatoveringer på armene. Jeg var den eneste dama der, og min rosa genser var helt feil. Jeg rygget stille ut.

Det viste seg at jeg var en uke for tidlig ute, så ivrig var jeg.

Da fikk jeg i hvert fall tid til å lese litt i boka som skulle lanseres. Den byr ikke bare på døde folk, også en avlivet hund dukker opp.

«Dyrking av sydlige vekster etter Mitsjurins metode» er en samling absurdistiske historier, skrevet av deet polske litterære stjerneskuddet Weronika Murek (36). Hun var hovedtrekkplasteret denne kvelden.

I den første fortellinge i boka hennes møter vi den unge kvinnen Maria som blir introdusert slik:

«Hun var den siste som fikk vite at hun var død. Sånn kan det gå.»

Sjokkert over sin egen død er ikke Maria klar for å hengi seg til de andre døde, men henger rundt hjemmet sitt, mens hun røyker og forstyrrer mora si. Når Maria ser sitt eget lik i stua, kjefter hun på moren fordi hun har kledd henne i en stygg, slitt genser.

Da jeg leste fortellingen hjemme, syntes jeg den virket litt trist, men da de leste den høyt på lanseringen, humret vi godt i salen.

De døde kan fint balansere på linja mellom alvor og spøk.

Jeg spurte Weronika hvordan hun kom på å bruke døde som karakterer i boka si. Hun sa hun var vokst opp med polsk folklore og polsk romantisk litteratur, der magi og mystikk er vanlig, men på en veldig høytidelig måte. Hun ville bryte med alvoret og bruke det mer humoristisk.

Ikke minst var hun preget av å bli tatt med som barn til en gammel kirke, som hadde en utstilling med kroppsdeler og foster på formalin, en veldig urovekkende opplevelse. Selv om hun er ikke-troende, var Weronika preget av den katolske kulturen.

Dette er tross alt et land som kan skryte av et kapell bestående av menneskebein og hodeskaller.

Kanskje er forskjellene mellom protestanter og katolikker grunnen til at vi har så få gjenferd i norske bøker?

I sør-amerikansk litteratur dukker jo de døde opp rett som det er. Bare tenk på Isabel Allendes «Åndenes hus». I argentinske Cesar Airas roman «Spøkelser» møter vi nakne gjenferd som holder nyttårsfest, med bygningsstøv på penis.

Kanskje har vår rasjonelle, protestantisk-sekulære kultur strupet forbindelsen til dødsriket, selv i litteraturen?

Må vi her i nord nøye oss med realistiske skildringer av familieliv, som det er mer enn nok av?

Heldigvis finnes det enkelte lyspunkt.

Ett høydepunkt for spøkelsesfans kom faktisk i fjorårets norske bokflora.

Gunhild Øyehaug er en forfatter som sjelden holder seg innen realistiske rammer. Den siste boka hennes, «Her kjem sola» er dypest sett en kjærlighetsroman. Helga Mork, en forfatter bosatt i en liten vestlandsbygd, forelsker seg dypt i den nyinnflyttede nabomannen. Problemet er at han er gift fra før.

Typisk for Øyehaug, faller den ulykkelige hovedpersonen på et punkt ned i en alternativ verden kalt Verkelegheita, litt som The Upside Down i «Stranger Things». Det hovedpersonen møter på i Øyehaugs alternative virkelighet er ikke demoner, men hviskende mennesker og en spøkelseshøne.

Da jeg leste det, ble jeg SÅ glad! Tenk å finne opp en spøkelsesHØNE! Da bruker man kreativiteten sin til noe bra, tenker jeg.

Er du for eller mot litterære spøkelser? Fortell meg om det i kommentarfeltet.

Ukas ord

Nytt år, nye leseforsett, nye utgivelser. Vi bokfolket i NRK har nå satt oss inn i forlagenes vårlister, og det er mye jeg får lyst å kaste meg over.

Jeg ser på Instagram-feeden min at folk er godt i gang med å planlegge sine leselister, og fra disse postene har jeg plukket ukas ord:

Trykk for skrapemodus

Ok, kanskje ikke et ekte ord, men en forkortelse altså.

TBR kan riktignok stå for to be real, men den vanligste betydningen er to be read. Legger du ut et bilde av en bok og skriver #tbr, så vet folk at du gleder deg til å lese den.

Men TBR er ikke bare preget av glede og lyst. For bokelskere flest, har TBR-bunken vår en tendens til å vokse langt raskere enn bunken med bøker vi rekker å lese ferdig.

Hjemme hos oss har stablene med TBR est ut av bokhyller og nattbord, og er nå i ferd med å ta over skjenken i entreen.

Når jeg ser de vaklevorne bokhaugene, fylles jeg også av følelser av plikt og dårlig samvittighet.

I stedet for TBR, blir bokstablene #SHR, should have read. Men hvis tenker jeg på å kvitte meg med de bøkene, får jeg nesten angstfølelse. Jeg gir ikke opp intensjonen om å lese dem!

I det ligger det fortsatt en leselyst, og i leselyst ligger det livsglede.

Møt vår nye fantasy-anmelder!

Vi har fått en ny kritiker i NRK, Sarah Adekoya. Hun skal ha fokus på fantasy-bøker, en sjanger som er kjempepopulær, men hvor lite utgis på norsk. Derfor skal Sarah anmelde både norske og engelske bøker, for voksne og ungdom.

Sarah Adekoya er 23 år gammel, studerer medisin i Bergen, og elsker å lese og skrive. Hun oppdaget litteratur med «Gone» av Michael Grant. Favorittserien er «Throne of Glass» av Sarah J. Maas, som hun leste som 14-åring.

Sarah har fullført ett år på Samlagets forfattarskule og vunnet Drømme­stipendet for skapande skriving. Hun søker først og fremst etter en virkelighetsflukt og nytelse når hun leser, men vil også forstå nye standpunkt.

Med vår nye funksjon kan du gå rett til bylinen hennes og se alle anmeldelsene hun har skrevet, blant annet av Emily Lloyd-Jones og av T. Kingfisher. Du kan også tipse Sarah om bøker du gjerne vil hun skal anmelde.

Yes, det var godt å komme i gang med Bokbrevet igjen, og jeg håper du vil følge meg i 2025. Jeg skal gjøre mitt beste for å være en god guide i bokjungelen.

Kommentér

Hva syns du om spøkelser og gjenferd i litteraturen? Er du enig med meg? Har du noen gode lesetips med bøker der de døde dukker opp?