Et fristed ved fronten

Siden Donald Trump ble president i USA har det vært ekstra tøft å være ukrainsk soldat.

Nyhetene har provosert, frustrert og forvirret.

Signalene har vært blandede, og de har ofte vært i favør av Russland. (se faktaboks under)

Soldatene gjør det de kan for å koble av. For å unngå for mange forstyrrelser i hverdagen styrer Mykhajlo unna nyhetene når han kan.

Han har satt seg selv på en «informasjonsdiett».

– For ikke å få hodepine, sjekker jeg nyhetene en gang i uken, kanskje hver tredje dag. Kun for å ha fingrene på pulsen. Situasjonen endrer seg hver time.

Mykhajlo

ukrainsk offiser

En annen viktig kilde til avkobling er en stor blikkboks: En gammel, rusten container.

På innsiden skjuler det seg en hemmelighet.

Den ønsker han å vise oss.

29-åringen leder en enhet som er ansvarlig for å beskytte det ukrainske folk mot biologiske og kjemiske trusler.

De bidrar også med å teppelegge frontlinjen med røyk for å skjule bevegelsene sine eller avlede fienden.

Dagen i dag har gått med til å teste gammelt og nytt utstyr.

– Vi må gjøre alt vi kan og vi må kunne bruke alt. I morgen kan det være at dette utstyret ikke er tilgjengelig, men at det andre redskapet er det.

Han viser til en gammel sovjetisk røykmaskin. Den skal kunne spy ut røyk i 45 minutter på en god dag, men i dag er ikke en slik.

De jobber likevel hardt for å sette den i stand.

Drivstoff suges ut av slanger, de skrur og pumper for harde livet.

Fingrene og ansiktet dekkes av smuss og olje.

Tønner med ukrainsk og amerikansk røyk, samt noen mindre bokser fra Sverige og Finland, viser seg mer effektive enn sovjetredskapet.

Det er langt fra der han er nå til familien.

Før fullskalainvasjonen kjøpte han et hus i Vinnitsja sammen med sin kone. Der skulle de leve et rolig liv, sammen med sin vesle datter.

Nå er hun blitt seks år gammel. Halvparten av tiden har Mykhajlo vært nær fronten. Han ser dem sjelden.

Det var ikke dette han så for seg.

Slik er hverdagen for titusenvis av mennene ved den ukrainske frontlinjen.

– Jeg ønsker å dra hjem – til familien min, til konen min, til livet mitt. Jeg ønsker å bygge et hus, støpe grunnmuren, legge murstein, leke med barnet mitt. Et rolig liv.

Mykhajlo

En kjøretur unna treningsfeltet, gjøres det klart til et helt spesielt ritual.

Dette har Mykhajlo og medsoldatene gledet seg til.

Da vi kjører inn på gårdsplassen, ønskes vi velkommen av dyreblikk.

Katter, hunder og høns hilser. Nysgjerrige blikk følger oss.

Han peker mot containeren – enhetens stolthet.

Det som skjuler seg bak døren, er et av få lyspunkt i livet langs frontlinjen.

Der får soldatene et pusterom og muligheten til å tømme tankene.

Mannen de kaller for kunstneren, har blitt bedt om å fyre i ovnen.

Mens vi venter på at det blir varmt, viser de oss rundt på anlegget sitt.

Ute kan man høre metall mot metall, mens det på innsiden er ukrainsk musikk som spilles over høyttalerne. Bak et kamuflasjenett skjuler det seg en liten fabrikk.

På en trebenk står to soldater med hver sin kjøttkvern. De maler ned grått og rosa pulver. Innredningen er praktisk og bærer preg av at de ikke skal bli her altfor lenge.

Små katter løper rundt gamle våpenkasser i tre, plastdunker og ammunisjon. Soldater går inn og ut av dørene for å hente utstyr.

En hundevalp ser ikke ut til la seg forstyrre av all støyen og skrotet.

De sier ikke hva de lager, men alt går til frontlinjen.

Behovet beskrives som uendelig.

Rett ved siden av ligger inngangen til kjøkkenet og soldatenes soveværelser. De sover flere mann på hvert rom. Uniformer og stridsvester er blitt en del av innredningen.

Det er tydelige tegn på at det har vært liv her før krigen brøt ut. Veggtapetene hører til en annen tid, og møblene er godt brukt. Det mangler kanskje noen kopper og småting, men de har det de trenger for å hvile ut.

Mens Mykhajlo serverer NRK kaffe i et plastglass, strekker en annen ut hånden. Han takker for dagen – og setter seg i en bil med kurs for den dødelige fronten.

Det rynkes knapt på nesen.

Når omvisningen er ferdig, har det rukket å bli varmt i containeren.

Endelig er det klart for banja, ukrainsk badstue.

Smykker, symboler og klokke legges igjen i forværelset.

På innsiden er det glovarmt.

Dampen gjør det tungt å puste.

Her får de renset hodet og kroppen.

Praten går i andre ting enn krigen. Ritualet er mer enn 1000 år gammelt.

Når de er dekket av svette, øser de vann på steinene som ligger rundt pipen.

Dampen står i taket.

De henter vann og en «venik».

Venik er en kvast med blader fra et løvtre, ofte bjørk eller eik. De samles på sommeren og legges på tørk. De tørre buskene er en sentral del av banja-ritualet.

Venik er en kvast med blader fra et løvtre, ofte bjørk eller eik. De samles på sommeren og legges på tørk. De tørre buskene er en sentral del av banja-ritualet.

Mykhajlo legger seg på magen.

Veniken dyppes i vann og ristes over kroppen slik at glovarme dråper treffer kroppen.

Rommet fylles av en søtlig eim av eikeblader.

Det lukter rent.

Mykhajlo uttrykker glede.

Når han går ut av badstuværelset, føler han seg som ny.

Humøret stiger og roen senker seg.

Han drømmer om fred.

– Det kommer til å bli det. Dersom Gud vil det, så blir det det.

Ritualet avsluttes med at de tømmer en iskald bøtte over hodet.

For helsen.