En så tøff, usensurert og hard innsats av en kvinne, er man rett og slett ikke vant til å se

En så tøff, usensurert og hard innsats av en kvinne, er man rett og slett ikke vant til å se, skriver Erle Marie Sørheim om Emilie «Voe» Nereng (bildet). Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB

De negative reaksjonene mot Emilie «Voe» Nerengs vinmaraton føyer seg inn i en lang tradisjon av fordommer mot kvinnelige sportsutøvere.

Nylig skapte ernæringsrådgiver og matinfluencer Emilie «Voe» Nereng sjokk i mange norske stuer da hun løp vinmaraton og drakk over 20 glass i Nicolay Ramms program «Helt Ramme sporter» på NRK.

Svært betent tema

Kringkastingsrådet fikk inn en rekke klager, og det ble debatt i sosiale medier. Alkohol og sport er et svært betent tema i seg selv i Norge, men det er verdt å merke seg at bare Nerengs deltagelse skapte overskriftene, ikke Ramms.

Aftenpostens sjefredaktør Trine Eilertsen gikk til kjernen i dette i Aftenpodden:
«De blir jo drita, det er ingen av dem som kommer ut av det med verdighet, men for ham er det helt innafor, det kan han gjøre ti ganger til. Det påvirker ikke bildet av ham i det hele tatt, men for henne er det høyrisiko.»

Dette er fortsatt sant i 2025: Menn kan gjøre ekstreme fysiske og tullete ting, men reaksjonen blir en helt annen når kvinner gjør det samme. Kvinner har møtt denne holdningen i sportsverdenen så lenge man har organisert konkurranser. For kvinner har den største kampen i idretten vært å få lov til å være med og kjempe.

60 år med forbud

I 1900 fikk kvinner for første gang delta i OL, men kun i de individuelle idrettene golf og tennis. Løping ble sammen med en rekke andre idretter ansett som upassende.

Et ikonisk bilde i feministisk sportshistorie viser Kathrine Virginia Switzer (bildet) under Boston maraton i 1967, skriver Erle Marie Sørheim. Fotografiet kan ses i bakgrunnen. Foto: Elise Amendola, AP/NTB

Det skulle ta 28 år før de olympiske leker åpnet noen av løpedisiplinene for kvinner. Men da det kom (uriktige) rapporter om at mange hadde kollapset på 800-meteren, bestemte Den internasjonale olympiske komité (IOC) å stenge alle løpsdistanser over 200 meter for «det svake kjønn». Dette forbudet varte helt til 1960.

Et ikonisk bilde i feministisk sportshistorie er av Kathrine Virginia Switzer under Boston maraton i 1967. Hun hadde meldt seg på med initialene «K. V. Switzer», og arrangørene hadde derfor ikke merket seg at hun var kvinne.

Under løpet forsøker en funksjonær å dra henne ut av løpet med makt, mens Switzer fortsetter å løpe. Det hele er blitt et sterkt symbol på hvor hardt kvinner har måttet kjempe, og hvor stor motstanden var.

Norske foregangsløpere

Argumentene mot kvinners deltagelse i idrett handler alltid om to ting: at det er «ukvinnelig» og lite verdig, og at det kan skade våre reproduksjonsorganer. Ideen om at kvinners livmor kan ta skade av idrett, har vist seg å være sjokkerende standhaftig.

Senest i 2005 uttalte daværende president i Det internasjonale ski- og snøbrettforbundet (FIS), Gian Franco Kasper, at kvinner kunne risikere at livmoren ville sprekke når de landet i skihopp.

Først i 1984 får kvinner konkurrere i maraton i OL. Da hadde de to norske foregangsløperne Grethe Waitz og Ingrid Kristiansen allerede markert seg kraftig på distansen internasjonalt. Waitz hadde som første kvinnelige løper løpt maraton under 2:30 i New York Marathon i 1979, og Kristiansen fikk bronsemedalje på distansen under EM i friidrett i 1982.

At de to norske kvinnene kunne hevde seg så godt i verdenstoppen på 1970-og 1980-tallet, handler selvfølgelig om enormt talent og treningsinnsats, men som et svært likestilt land i verdenssammenheng den gang, hadde de også muligheter mange andre kvinner manglet totalt.

Løp seg inn i en sterk tradisjon

Kvinners suksess i sport er hele veien avhengig av kvinners rettigheter generelt. Noe av det første som ryker i patriarkalske samfunn, er kvinners rett til fysisk utfoldelse.

At disse holdningene ennå ikke er helt borte, kommer nå tydelig frem i oppstandelsen rundt Nerengs deltagelse i vinmaraton. En så tøff, usensurert og hard innsats av en kvinne, er man rett og slett ikke vant til å se.

Selv om Nerengs vin- og løpsinnsats ikke akkurat kan måle seg med Waitz' og Kristiansens rekorder, og heller ikke bør følges opp av folk flest, løp hun seg inn i en sterk tradisjon for feminisme med føttene først.