En litt trist avslutning

Politikerne er slitne etter seks ukers halsbrekkende valgkampkjør. Jeg var på duellen mellom Jonas Gahr Støre og Sylvi Listhaug fredag morgen, og seansen etterlot liten tvil:

De var trøtte, smågretne og lei av hverandres – og kanskje sine egne – innøvde og evig repeterende talepunkter.

Og kanskje litt på tuppa, for å si det folkelig. Valget er jevnt og spennende, og svært mye står på spill. For landet, og for partiene selv.

Stort sett har valgkampen gått sivilisert for seg. De er svært profesjonelle, våre toppolitikerne, og selv om det kan – og skal – gå en kule varmt i debattene, er de preget av respekt.

Både politikerne imellom, og for selve demokratiet.

Men i kveld, på NRKs siste store valgsending var det som om tiden plutselig sto stille, og følelsene tok overhånd.

Det er lett å forstå politikernes frustrasjon over manglende svar fra motparten, og forsøkene på å dukke unna krevende spørsmål.

Politikk er, spesielt i valgkamper, preget av hardt vinklede budskap, skarp polemikk og, skal vi si, halvsannheter. Det er nok å ta av for å underbygge den påstanden.

Men: I Norge skal ikke politikerne på toppnivået beskylde hverandre for bevisst å lyve. Det tilhører en politisk kultur langt unna den norske.

Og iallfall skal ikke en partileder for et av de største partiene – attpåtil statsministerkandidat – kalle lederen for et ungdomsparti for en «notorisk løgner».

Sylvi Listhaugs kleine angrep på AUF-leder Gaute Skjervø i kveld var et lavmål i årets valgkamp. Frp-lederen virket å miste besinnelsen, og tråkket i salaten.

Det var et uverdig og uheldig opptrinn.

Listhaug har ført en svært god valgkamp. Hun har vært tro mot sin egen strategi om å nedtone «spillet» til fordel for «sakene», og velgerne har åpenbart satt pris på budskapet hennes.

Det har ført Frp til en suveren lederposisjon på borgerlig side. Listhaug er klar og tydelig der andre har en tendens til å mumle.

Hun har vært fair og dyktig, og er på sitt beste en debattant som motstanderne frykter og muligens også beundrer.

Hun har vært på sitt beste gjennom nesten hele valgkampen.

Men så brast det.

Unge Høyres imponerende leder Ola Svenneby, som deltok i panelet på NRK, ble synlig opprørt av tildragelsen. Etter debatten rykket han ut på Facebook med en krass omtale av Listhaugs angrep på Skjervø.

Svenneby slo fast: «Gaute er ingen notorisk løgner.»

Det var en Facebook-post det står stor respekt av. Svenneby viste sitt format.

Det er lett å forstå Frp-lederens frustrasjon. Ap er en durkdreven valgkampmaskin som vet å benytte seg av det som ikke alltid er veldig elegante triks.

Men det samme gjelder i grunnen alle partiene.

Ingen er egentlig bedre – eller verre – enn de andre. Valgkamp er politikk på sitt minst polerte, og de fleste midler tas i bruk når det drar seg til for alvor.

Det er viktig å få avdekket halvsannhetene og faktasjekke påstandene som fyker forbi. Det som ofte kalles «skremselspropaganda» om hva som vil skjer hvis motparten vinner forekommer, for å si det slik.

Men det er et godt stykke fra å være spiss og det å lyve.

Jeg har dekket maktkamper både mellom og innad i partiene, og for å si det sånn:

Det er ikke uten grunn at munnhellet «den som vet hvordan pølser og politikk lages, får aldri mer en god natts søvn» ble formulert, trolig på Bismarcks tid. Politikk er så visst ingen søndagsskole.

Sylvi Listhaug bør uansett beklage det hun i befippelsen liret av seg. Hun bør si: Jeg gikk for langt denne gangen.

Det holder ikke kun å si at «begeret rant litt over».

For dette er ikke nivået en proff politiker av hennes format skal legge seg på.

Det vet de nok selv også, Sylvi og hennes drevne og dyktige medarbeidere.

Hun bør lære av de unge og ta en Svenneby.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.